Dourgouti – stedet som nekter å forsvinne

Like sør for Akropolis lå en gang Dourgouti – et flyktningnabolag bygget av skur, motstand og fellesskap. I dag er området nesten visket ut av kartet, men historien lever videre i arkitekturen, litteraturen og minnene til dem som fortsatt kaller stedet hjem.

Et nabolag viskes ut

Dourgouti, et tidligere fattig boligområde like sør for Akropolis, er i dag nesten utslettet som selvstendig bydel. Likevel bærer stedet på en usedvanlig rik og sammensatt historie. I over hundre år har Dourgouti fungert som et urbant transittsted – et midlertidig, men betydningsfullt hjem for flyktninger, migranter og interne forflyttede, formet av krig, fattigdom, motstand og kulturell sameksistens.

De første som slo seg ned

Området begynte å ta form etter 1915, da armenske flyktninger fra folkemordet i Det osmanske riket slo seg ned her, og ble senere forsterket av flyktningstrømmen fra Lilleasia etter katastrofen i 1922. De første boligene var skrøpelige skur og brakker, reist under ekstremt vanskelige forhold. På grunn av Hellas' økonomiske krise på 1920-tallet ble byggingen av permanente boliger kraftig forsinket, og selv offentlige funksjoner – kirker, skoler, markeder – holdt til i midlertidige strukturer.

Livet på lånt tid

Til tross for dette vokste det frem et rikt sosialt liv: kaféer, kinoer som viste tyrkiske filmer, og et provisorisk sykehus drevet av Near East Relief, bemannet av armenske leger. Flyktningene tok et stort sosialt ansvar for nabolaget. De kalket boligene for å hindre sykdom, bygde avløpssystemer og holdt gatene rene.

Kampen for verdighet

Samtidig ble de møtt med utbredt rasisme og fiendtlighet. De ble omtalt som «tyrkespirer» og «yoghurt-døpte», og pressen bidro til å forsterke mistilliten mot dem. Likevel oppstod det i Dourgouti et mangfoldig, men bemerkelsesverdig harmonisk samfunn, der armenske flyktninger, lilleasiater og greske migranter fra innlandet sammen skapte en særegen urban øy.

Husene som ble stående

De første permanente boligene kom i 1924 med de såkalte «Italienske husene», finansiert som krigserstatning fra Italia og oppført av Malteserordenen. Mellom 1934 og 1936 fulgte moderne boligblokker tegnet av Bauhaus-inspirerte arkitekter. Disse bygningene står fortsatt og rommer i dag både etterkommere av de opprinnelige flyktningene og nyere innvandrere fra Balkan og den arabiske verden.

Da krigen nådde gatene

Under den nazistiske okkupasjonen ble Dourgouti et viktig sentrum for motstandsbevegelsen. I 1944 henrettet den tyske hæren 150 menn fra området – et traume som satte dype spor i nabolagets kollektive hukommelse.

Staten griper inn

Etter krigen, og særlig på slutten av 1960-tallet, ble Dourgouti radikalt forandret. Militærjuntaen rev de gjenværende brakkene og erstattet dem med 15 moderne boligblokker som del av et «progressivt offentlig boligprogram».

Et område mister seg selv

Samtidig førte gjenbosettingspolitikken til at befolkningen ble spredt, og områdets sosiale dynamikk ble svekket. Denne utviklingen banet vei for en gradvis gentrifisering, som til slutt førte til at Dourgouti ble innlemmet i Neos Kosmos og nærmest forsvant som egen identitet.

Nye mennesker, samme sted

Likevel har Dourgouti fortsatt å fungere som et transittsted. Gjennom etterkrigstiden og frem til i dag har migranter fra Makedonia, Epirus og Pontos, og senere økonomiske migranter fra Øst-Europa og Asia, satt sitt preg på området. Lave leiepriser har gjort nabolaget attraktivt for nyankomne, men mange familier med røtter i Lilleasia og interne migrasjonsbølger i andre, tredje og fjerde generasjon bor fortsatt her.

Resultatet er et byvev fylt av minner, lukter og lyder – et labyrintisk, men varmt miljø med sterke kulturelle og sosiale særtrekk.

Film, kunst og fortellinger

Dourgouti har også hatt en betydelig plass i kunst og film. Området har vært kulisse for filmer som Nikos Koundouros' Den magiske byen og Kostas Ferris' Dine øyne stråler. Kunstneren Tassos (Tasos Alevizos), som bodde her som ung, lot seg inspirere av de armenske kvinnene i nabolaget i sin tresnittserie Adelskvinnene.

Litteraturen tar over

I gresk litteratur speiler Dourgouti den større historien om flyktningene og Athens urbane transformasjon i mellomkrigstiden. Forfattere som Maria Iordanidou, Aris Alexandrou, Soula Efstathiadou og Christos Chryssopoulos har på ulike måter brukt nabolaget som bakgrunn – eller hovedperson – i sine verk.

Spennet går fra dokumentarisk erindring og innsideperspektiv til idealiserte og mytiske fremstillinger, og viser hvordan Dourgouti både er et konkret sted og et symbol på fordrivelse, tilpasning og urban identitet.

Navnene som ble påtvunget

Navnet Dourgouti stammer trolig fra en osmansk jordeier, Dourgout Aga, men området har også vært kjent som «Armenika» blant de armenske beboerne. Forsøk på å gi bydelen klassiske eller «nøytrale» navn – som Alopeki, Navarino eller Nea Elliniki Synoikia – kan leses som forsøk på å viske ut flyktningbakgrunnen. Likevel overlevde det gamle navnet i folkemunne, som et stille vitnesbyrd om stedets opprinnelse.

Historien nekter å slippe taket

I dag står Dourgouti ved nok et historisk vendepunkt. Bak restaurerte fasader og grønne gjerder – reist i forbindelse med OL i 2004 – lever et nabolag som fortsatt bærer spor av fordrivelse, motstand og sameksistens. Selv om området nesten er visket ut av bykartet, lever Dourgouti videre som et kulturelt og historisk rom, der fortidens lag fortsatt former nåtidens urbane liv.

Kilder / Sources: 

https://aodr.org/xml/24140/24140.pdf
https://asbarez.com/armenians-in-greece-past-and-present/
https://cultureactioneurope.org/projects/tell-us-a-story/stories/dourgouti-island-hotel/
https://omadaasty.blogspot.com/2013/04/o.html
https://omadaasty.blogspot.com/2015/08/dourgouti-kai-logotexnia.html
https://snl.no/Det_armenske_folkemordet
https://vimeo.com/ohipezoume
https://www.athenssocialatlas.gr/en/article/dourgouti/
https://www.athenssocialatlas.gr/en/article/heterotopia-dourgouti/
https://www.ertnews.gr/eidiseis/diethni/to-dourgouti-town-sto-parisi-dimitris-mpavellas-kai-xaris-aleksiou-mas-ksenagoun-se-mia-synoikia-tis-athinas-pou-den-yparxei-pia/
https://www.urbandigproject.org/dourgouti-island-hotel-project
https://www.youtube.com/watch?v=TzmXEDgdHic

Dourgouti – The Place That Refuses to Disappear

Just south of the Acropolis once lay Dourgouti – a refugee neighborhood built from shacks, resistance, and community. Today it has almost vanished from the map, yet its history endures in architecture, literature, and the memories of those who still call the place home.

A Neighborhood Being Erased

Dourgouti, a former working-class neighborhood just south of the Acropolis, has today almost disappeared as an independent district. Yet the place carries an unusually rich and complex history. For more than a century, Dourgouti functioned as an urban transit zone – a temporary but meaningful home for refugees, migrants, and internally displaced people, shaped by war, poverty, resistance, and cultural coexistence.

The First to Settle

The area began to take shape after 1915, when Armenian refugees fleeing the genocide in the Ottoman Empire settled there, followed by waves of refugees from Asia Minor after the catastrophe of 1922. The earliest dwellings were fragile shacks and barracks, built under extreme conditions. Due to Greece's economic crisis in the 1920s, the construction of permanent housing was severely delayed, and even public functions – churches, schools, and markets – operated in temporary structures.

Life on Borrowed Time

Despite these hardships, a vibrant social life emerged: cafés, cinemas showing Turkish films, and a makeshift hospital run by Near East Relief and staffed by Armenian doctors. Refugees took collective responsibility for the neighborhood. They whitewashed the barracks to prevent disease, built drainage systems, and kept the streets clean.

The Struggle for Dignity

At the same time, they faced widespread racism and hostility. They were labeled "Turkish offshoots" and "yogurt-baptized," while much of the press reinforced suspicion toward them. Nevertheless, a diverse yet remarkably harmonious community took shape in Dourgouti, where Armenian refugees, Asia Minor Greeks, and internal migrants from the countryside together formed a distinct urban enclave.

The Houses That Remained

The first permanent housing appeared in 1924 with the so-called "Italian Houses," financed as war reparations from Italy and built by the Order of Malta. Between 1934 and 1936, modern apartment blocks designed by Bauhaus-inspired architects followed. These buildings still stand today and are home to descendants of the original refugees as well as newer immigrants from the Balkans and Arab countries.

When War Reached the Streets

During the Nazi occupation, Dourgouti became a key center of resistance. In 1944, the German army executed 150 men from the neighborhood – a trauma that left deep scars on the area's collective memory.

The State Steps In

After the war, particularly in the late 1960s, Dourgouti underwent radical transformation. The military junta demolished the remaining barracks and replaced them with 15 modern apartment blocks as part of a "progressive public housing" program.

A Neighborhood Loses Itself

At the same time, resettlement policies dispersed the population and weakened the area's social dynamics. This process paved the way for gradual gentrification, eventually leading to Dourgouti's incorporation into Neos Kosmos and the near-erasure of its identity as a distinct neighborhood.

New People, the Same Place

Yet Dourgouti has continued to function as a transit zone. In the postwar decades and up to the present, migrants from Macedonia, Epirus, and Pontus, followed by economic migrants from Eastern Europe and Asia, have shaped the area. Low rents continue to attract newcomers, though many families descended from Asia Minor refugees and internal migrants in the second, third, and fourth generations still reside there.

The result is an urban fabric filled with memories, smells, and sounds – a labyrinthine yet warm environment marked by strong cultural and social traits.

Film, Art, and Storytelling

Dourgouti has also played a significant role in art and cinema. The neighborhood served as a backdrop for films such as Nikos Koundouros' The Magic City and Kostas Ferris' Your Eyes Shine. The artist Tassos (Tasos Alevizos), who lived there as a young man, drew inspiration from the Armenian women of the neighborhood for his woodcut series The Noblewomen.

Literature Takes Over

In Greek literature, Dourgouti mirrors the broader history of refugees and Athens' urban transformation during the interwar period. Writers such as Maria Iordanidou, Aris Alexandrou, Soula Efstathiadou, and Christos Chryssopoulos have used the neighborhood either as background or as protagonist in their works.

These portrayals range from documentary memory and insider perspectives to idealized and mythic representations, revealing how Dourgouti functions both as a concrete place and as a symbol of displacement, adaptation, and urban identity.

Names That Were Imposed

The name Dourgouti likely derives from an Ottoman landowner, Dourgout Aga, though the area was also known as "Armenika" among its Armenian residents. Attempts to assign classical or "neutral" names – such as Alopeki, Navarino, or Nea Elliniki Synoikia – can be read as efforts to obscure the refugee past. Yet the old name persisted in everyday use, serving as a quiet testament to the area's origins.

History Refuses to Let Go

Today, Dourgouti stands at yet another historical turning point. Behind restored façades and green-covered fences erected ahead of the 2004 Olympic Games, a neighborhood still bears traces of displacement, resistance, and coexistence. Though nearly erased from the city map, Dourgouti endures as a cultural and historical space where layers of the past continue to shape urban life in the present.