Begrunnelser for sannhet
Samtale med filosof Rani Lill Anjum
Å snakke med Rani Lill Anjum er en vandring inn i filosofiens notable univers – lik en reise gjennom et tilsynelatende ugjennomtrengelig tenkekaos, på vei mot en form for flytende orden, til en salighetens innsjø av begripelser, legert med logisk presisjon. Å følge henne innebærer henførelser helt ut på den ytterste, skarpe egg, med bratte stup av resonnementer og skjulte fallgruver. Mitt møte med henne kan sammenlignes med en oppdagelsesreisendes ferd: en samling glør hentet fra filosofihistoriens fornemme ildsted, med alle deres avskygninger.
Tekst og foto: Knut Werner Lindeberg Alsén. Intervjuet ble gjort i 2017, men har aldri blitt publisert tidligere.
(Scroll to the conversation in English)
KWLA: Hva er filosofi?
RLA: – Filosofer er ikke enige om definisjonen. Nettopp derfor er det skrevet egne bøker som handler om temaet, der vi krangler oss imellom om hva filosofi egentlig er. Jeg har mitt eget syn på hva jeg finner interessant ved filosofi. For meg handler det om å stille de mest grunnleggende spørsmålene – spørsmål som er så grunnleggende at vi stort sett ikke tenker over dem.
– Filosofi handler også om forutsetningene for all annen kunnskap.
- Jeg er veldig fan av Aristoteles. Dee har sammenheng med den disposisjonsontologien jeg jobber innenfor; kausalitet, årsakssammenhenger.
– Hva er kunnskap?
– Noen påstår at kunnskap er «justified true beliefs», sier Rani og ler. – Det tror jeg ikke noe på. Hvis man skal ha kunnskap med stor S – som ikke er min greie – må man tro at noe er sant, samt at man må ha en begrunnelse for at det som er sant, faktisk kan være sant. Da dukker det opp et nytt spørsmål: hvordan skal man vurdere hva som er sant?
– Finnes det noe der ute som ikke er?
– Nei. Men disposisjoner er sider ved filosofien som berører slike spørsmål, og som jeg jobber med. Disposisjoner er egenskaper som eksisterer i verden som potensialer. Ta språk som eksempel: Jeg har et potensial i meg til å snakke italiensk, men da må jeg først lære meg dette språket. Det er altså ikke noe i veien med meg selv som gjør at jeg ikke kan lære det. Jeg har også en disposisjon i meg til å snakke engelsk – som er mer nærliggende siden jeg faktisk kan det – men jeg trenger faktisk ikke å snakke engelsk, selv om jeg kan språket. Jeg har derfor en egenskap ved meg som gjør at jeg kan det språket.
– Dette er et aristotelisk syn på verden. Her ser man på den ut fra både aktualitet og potensial. Alt som er, har også et potensial til å bli noe annet – og straks det har blitt noe annet, er det noe annet og har ny aktualitet.
– Dette er et dynamisk syn på verden. Aristoteles var biologisk inspirert av den levende verden slik den lar seg observere. I dag er vi i større grad inspirert av et svært statisk og matematisk syn på fysikken, og følgelig oppfatter vi også tingene omkring oss annerledes. Slik er det også med biologien i dag.
– Skal man undersøke dyr vitenskapelig, må man nesten ta livet av dem. Her kommer ontologien inn, slik som i metafysikken, som handler om hva som er. Noen vil hevde at verden består av ting, mens andre mener at man må ha et mer dynamisk syn, fordi mange levende vesener ikke bare er statiske objekter. De er i kontinuerlig forandring. I Aristoteles' ontologi var forandring det grunnleggende, mens de fleste andre filosofer behandler forandring som et problem. Man kan tenke seg at når man får kunnskap om noe, så får man kunnskap om det slik det er her og nå. Men når det plutselig forandrer seg, mister man den kunnskapen man opprinnelig hadde. Derfor blir det svært viktig at det man har kunnskap om, er noe som i seg selv er uforanderlig. Det er her Platon kommer inn med sine evige sannheter.
– Sannheter eksisterer uavhengig av oss. I psykologien kan man for eksempel studere en avgrenset gruppe mennesker, vite mye om dem og forklare handlingene deres. Men hvis denne kunnskapen kun gjelder for disse individene, er den verdiløs i det øyeblikket de ikke lenger eksisterer. Da har man ingen varig kunnskap, og forskningen mister sin verdi. Det må derfor finnes noe generaliserbart – noe som går utover enkeltindividene. Det er dette vitenskapen er interessert i.
- Ditt forhold til Platon og Aristoteles?
– Jeg er veldig fan av Aristoteles. Det henger også sammen med disposisjonsontologien jeg arbeider innenfor, særlig når det gjelder kausalitet og årsakssammenhenger. Her tar vi utgangspunkt i en aristotelisk tilnærming til verden. Samtidig var han sterkt opptatt av ting, mens jeg selv har blitt stadig mer opptatt av prosesser – av at verden i bunn og grunn er dynamisk.
Jeg stiller meg bak en tradisjon som sier at hvis man i det hele tatt skal observere noe, må man ha noen forventninger om hva som er relevante observasjoner. Man samler ikke data helt ukritisk, man må plukke ut noe.
Alle som er opptatt av ontologi, vil mene at verden består av både ting og prosesser. Dersom man er prosessmetafysiker, vil man hevde at prosessene kommer før tingene, og at alle ting i bunn og grunn er produkter av prosesser. Denne koppen, for eksempel, kan forstås som underliggende en prosess: Det er motstridende krefter som holder den sammen.
- Man kan imidlertid også hevde det motsatte – at tingene kommer først og deretter inngår i prosesser. Selv inne i koppen må det i så fall finnes ting: atomer og partikler, de minste byggesteinene som til sammen utgjør de større prosessene. Spørsmålet handler altså om prioritet: Hva kommer først? Dette er et spørsmål som er vanskelig å besvare, omtrent på samme måte som spørsmålet om universet er uendelig eller endelig. Kan vi egentlig gi et endelig svar på det?
- Er Big Bang en prosess?
- Noen filosofer mener at det ikke fantes noen ting før Big Bang, noe jeg selv oppfatter som ekstremt usannsynlig. For meg fremstår Big Bang snarere som resultatet av en lengre kjemisk – og annen – prosess som må ha foregått i forkant. Dette er én teori, støttet av observerbare effekter. Det interessante er at vi kan samle store mengder observasjoner, data og bevis, men likevel stå igjen med uendelig mange teorier som forklarer de samme dataene like godt. Det innebærer at vi må velge mellom flere teorier – og da melder spørsmålet seg: Hvordan gjør vi det?
- I tidlig vitenskapsteori, særlig på 1600-tallet, mente Francis Bacon at dersom man samlet tilstrekkelig mange data, ville vitenskapelige teorier nærmest genereres automatisk ut fra observasjonene. Dette representerer et sterkt empiristisk syn på verden, der man starter med observasjonsdata og lar teoriene følge av seg selv.
- Jeg har vanskelig for å tro på et slikt syn. Jeg stiller meg heller bak en tradisjon som hevder at man, for i det hele tatt å kunne observere noe, må ha bestemte forventninger til hva som er relevante observasjoner. Data samles ikke helt ukritisk; man må velge hva man legger merke til. Vi som mennesker er derfor alltid rettet mot verden på bestemte måter, med våre forutsetninger, forforståelser og teoretiske rammer. Det er disse som avgjør hvilke data vi oppfatter som interessante ut fra et vitenskapelig ståsted. Når vi for eksempel samler statistiske data og fokuserer på demografi og kjønn, er det fordi vi antar at dette er relevante kategorier. Samtidig finnes det mye vi ikke undersøker, nettopp fordi det ikke anses som betydningsfullt – for eksempel farger.
Men Russell Hanson sier at verden kommer ikke inn i hodet før det er formet av oss, noe han kaller teoriladet observasjoner.
– Det betyr ikke at vi skaper en menneskeskapt definisjon av verden, slik mange er engstelige for at vi gjør. Filosofen Norwood Russell Hanson, som har skrevet Patterns of Discovery (1958), påpeker at mennesker ikke fungerer som kameraer; selve øyet vårt er i seg selv blindt.
– Man må ha bevissthet før man kan se noe. Det er mulig å ligge bevisstløs og stirre opp mot himmelen uten å se noe, nettopp fordi man er ute av bevissthet. For å se må man ha en form for bevissthet som tolker og plukker ut det som er relevant. Hanson argumenterer mot forestillingen om at det finnes rådata som er fullstendig ubehandlet.
- Stoler man for mye på egne observasjoner i forskningen?
– Dette er en stor diskusjon mellom fenomenologer og empirister. Fenomenologene vil hevde at vi opplever verden som en helhet – du fremstår for meg slik du er. Empiristen David Hume, derimot, vil si at jeg ikke ser deg som en hel person, men som farger, lys og former, som sanseinntrykk jeg mottar på ulike måter, og som jeg deretter setter sammen til et helhetsbilde. Det jeg ser, er altså ikke først en hel person; det helhetlige bildet kommer i etterkant. Dette ville vært nærmere det man kaller rådata: lys som treffer retina, altså netthinnen, som rene sansedata.
– For Hume er persepsjon i stor grad det samme som rådata. Men Norwood Russell Hanson hevder at verden ikke kommer inn i hodet vårt før den allerede er formet av oss. Han kaller dette teoriladede observasjoner. Hele opplæringen innen vitenskap handler, ifølge ham, om å bli lært opp til å se verden på bestemte måter. Det kan sammenlignes med å se i et mikroskop: Uten å ha lært hva man skal se etter, vil man ikke se noe som helst. Man må lære å tolke det man ser. En biolog og jeg kan se på de samme fysiske objektene i et mikroskop, men vi vil beskrive dem forskjellig. Et gen, for eksempel, er et høyst teoretisk begrep. For å kunne studere gener må man også akseptere teorien som ligger til grunn for begrepet. Det er litt som i fysikken: Om man blir dratt eller dyttet av gravitasjonen, avhenger av teorien man tolker fenomenet gjennom.
- Hva var det med Sokrates?
– Sokrates presset i praksis dommerne til å gi ham dødsstraffen. Han fikk anledning til å foreslå en alternativ straff, men hevdet at han snarere hadde gjort Athen en tjeneste ved å vekke borgerne og få dem til å tenke kritisk. Derfor mente han at byen heller burde belønne ham med en festmiddag på statens bekostning. Dommerne valgte i stedet dødsstraff. For Sokrates var det bedre å lide urett enn å begå urett. Han mente det var viktig å ta straffen dersom han faktisk hadde gjort noe galt, slik at sjelen kunne forbli ren.
- Sokrates var opptatt av det gode. Hvorfor?
– Det gode var for ham en forutsetning for all sannhet og kunnskap. Dette er i stor grad Platon sin tolkning av Sokrates, særlig gjennom idélæren, der det gode spiller en grunnleggende rolle.
- Finnes det gode?
– Jeg synes dette er svært viktig, selv om filosofer er uenige. Spørsmålet er i høyeste grad filosofisk: Er vi naturlig gode, eller er vi naturlig egoistiske? Ser man på psykologisk forskning på små barn, er de da egoistiske og kamporienterte, eller gode i bunn og grunn? Utfordringen er at den samme handlingen kan tolkes på ulike måter.
Hume mente at vi er født med en naturlig disposisjon for empati. Empati er en grunnleggende biologisk kapasitet hos mennesker. Mangler vi den, er det fordi den er blitt skadet – gjennom dårlig oppvekst eller sykdom. I utgangspunktet har vi alle empati, som gjør oss i stand til å gjenkjenne våre egne følelser i andre mennesker, og dermed forstå hvordan de bør behandles.
Andre, som Hobbes, hevder at vi er født egoistiske, og at den eneste grunnen til at vi oppfører oss godt mot andre, er fordi det lønner seg. Dette er grunnlaget for sosialkontraktsteorien: Vi er venner fordi det gagner oss begge. Det synes jeg er en deprimerende tanke.
- Men er ikke begge perspektiver deprimerende, dersom manglende empati forstås som en defekt man bør selektere bort?
– Sett fra et disposisjonsperspektiv er mennesket disponert for både det gode og det onde. Det er situasjonene vi befinner oss i som avgjør hvilken side som oftest kommer til uttrykk.
- Har det noen hensikt å skille mellom godt og ondt, dersom dette bare er tolkninger av tilværelsen?
– Det finnes gode og dårlige egenskaper. Hos Aristoteles er dette tydelig: Når vi kaller noen modig, er det alltid positivt. Dydene er per definisjon gode, i motsetning til overmot, som kan være negativt.
- Er det gode viktig for deg personlig?
– Ja. Skal man kunne forholde seg til verden, må man lete etter det gode. Jeg forsøker å unngå å lese for mange aviser og å høre på nyhetene om morgenen. Jeg forstår ikke hvordan det kan være en god måte å starte dagen på å høre om vold og drap fra natten før. Jeg foretrekker Kulturnytt, som forteller om nye kultursentre eller kunstutstillinger – eller fenomener som #randomactsofkindness på Twitter, som jeg liker veldig godt. Det handler om mennesker som gjør gode handlinger for andre uten å forvente noe tilbake. Når det gjelder det gode, er jeg mer inspirert av David Hume – min favorittfilosof – enn av Sokrates.
Å snakke med Rani krever full aktsomhet. Et øyeblikk med uoppmerksomhet kan bli som å miste en variabel i formelen, utillatelig.
Med Rani som ledsager inn i vitenskapsteorien blir i høyeste grad som klatring på skuldrene til gamle tiders kjempende tenkere, og dypdykk bak etymologiens brokete landskap, bak definisjonene, korte stopp på til dels tilstøvete filosofiske terminaler. Med Rani blir dette en verden av betraktninger der man knar oppleste teser om til nye spørsmål, til gjenspørsmål, for og mot, antiteser og refleksjoner, årsaker og hendelser og konsistente konsekvenser.
Ferden betyr å henge seg på hengivelser i språk og fakta, ta skiftende logiske ladegrep, være seg beredt på tydeliggjøringer gjennom nye tenkte tanker som gjæres om til godsvogner av forventninger, mot mer en moderne og moden erkjennelser, en slags hermeneutikk der gamle tekster vekkes til live i vår levende samtid. Hele tiden vuggende i endringsprosesser, ønskelige fordrivelser ut mot en likevekt av begripelser og om muliggjør oversiktlighet i tilværelsen, rent logisk sett. Eller rett og slett bare lek og akrobatikk i tankens verden. Ranis verden.
Med Rani kan man bare glemme å være ukonsentrert underveis i denne asymmetriske diskursen. Å snakke med Rani krever full aktsomhet. Et øyeblikk med uoppmerksomhet kan bli som å miste en variabel i formelen, utillatelig. Selv om Rani snakker fyldig og pedagogisk, med mange eksempler, må man være vel opplagt og på plass.
Å la tankene vandre eller blikket flakke, sanse, eller gjøre seg for mange observasjoner i løpet av samtalen som; å se seg for ofte omkring i rommet, på bøkene som står ryddig i hyllene i et striglet akademisk kontor der støvet aldri får seg til å ligge i ro; iaktta hennes minimalistisk smak som gjenspeiles i et rom innmurt med empiriske vinduer som i seg selv foreskriver gardiner i lengder som ballkjoler - der vi midt i vår "conversare" sitter
Beredt som jeg faktisk trodde jeg var til møte med Rani, og faktisk så feil jeg tok - da opplysningsfilosofen, historikeren og den skotske økonomen David Hume dukket opp i samtalen, - som en slags favoritt av de alle, dog i negativ forstand.
- Hume er så overbevisende, at man blir sugd inn i måten han tenker på, og så ender det opp helt galt, uten å forstå hvorfor. Alt han skrev var jo så overbevisende på veien. Så filosofer har brukt mange år på å vise hvorfor han har tatt feil. Noe gikk feil i analysen av årsaksbegrepet hans, forteller Rani.
- Hume var empirist, som mente all erfaring kom gjennom sansene. Thats it! Empirisme ble til en filosofisk erkjennelsesteori der erfaringen ligger til grunn for etableringen av kunnskap, også kalt erfaringsfilosofi. Empiriske metodeidealer er å gjøres så få teoretiske forutsetninger som mulig, at observasjonene er gitte og ikke betinget av forståelse, språk og sosial og kulturell bakgrunn. Klassisk empirisme står i motsetning til rasjonalisme som betoner tenkningens rolle i erkjennelsen. De mest kjente empiristiske tenkerne var Francis Bacon, John Locke, George Berkeley, John Stuart Mill og David Hume.
Empirisme representerer et forsøk på å fjerne metafysiske og ideologiske spørsmål fra vitenskapen, noe de har fått kritikk for. Kritikerne peker på at rene observasjoner i forskningen ikke eksisterer, som mener at observasjoner - eller observasjonsutsagn - er teoriavhengige. Noen mener at hvis man neglisjerer den åpne diskusjonen av metafysiske, teoretiske og ideologiske spørsmål kan empirismen bidra til å skjule ideologiske engasjement som driver empiristene. På denne måte har empirisme blitt sett på som kun en blant mange andre ideologier. Både marxistiske og feministiske filosofer mener empirismens selverklærte nøytrale og objektive utgangspunkt er forfeilet. De mener at forskernes klassetilhørighet og kjønn kan påvirke deres oppfattelser og i sin tur resultater.
- Jeg har alltid vært opptatt av sammenhenger.
David Hume utviklet empirismen i sin mest konsekvente form og fikk stor innflytelse langt utover filosofien. Hans tenkning påvirket blant annet biologien og la et viktig grunnlag for Darwins evolusjonsteori – en logikk der mennesket forstås som et svært avansert dyr, i kontrast til den tidligere dominerende forestillingen om mennesket som skapt i Guds bilde. Hume regnes som en av de mest betydningsfulle skikkelsene i vestlig filosofihistorie. I nyere vitenskap har empirismen hatt særlig innflytelse på psykologien, spesielt innen atferdspsykologien, også kalt behaviorismen. Innen medisin har empirismens metodenormer preget utviklingen av såkalt evidensbasert medisin.
– Moralfilosofien hans liker jeg, sier Rani.
– Men jeg er ingen moralfilosof.
Hume følger Rani også i hennes egne arbeider med kausalitet. Hun skriver selv at Humes analyse av årsaksbegrepet har preget hele den senere debatten om kausalitet. Selv filosofer som anser seg som motstandere av Humes syn, bygger likevel sine teorier innenfor det rammeverket han etablerte. Ifølge Rani representerer Hume et ortodokst syn på kausalitet. Nettopp derfor skrev hun boken Getting Causes from Powers, der hun – sammen med kollega og gjesteprofessor ved NMBU, professor i metafysikk ved University of Nottingham – forsøker å revurdere noen av de mest grunnleggende forutsetningene i dagens tradisjonelle syn på kausalitet.
– Jeg har alltid vært opptatt av sammenhenger. For eksempel er problemet med den første årsak spørsmålet om hvordan noe kan oppstå fra ingenting. Det er et av de store filosofiske problemene.
- Hva tror du selv?
– Det er ikke lett å vite hva som var før.
- Hvem bør man henvende seg til – teologien, filosofien eller vitenskapen – for å få hjelp til å besvare slike grunnleggende spørsmål?
– Jeg er enig i at disse tre gir ulike svar. Samtidig må man spørre seg om det er rimelig at alle disipliner skal gi svar på alle typer spørsmål.
Rani arbeider også med fri vilje. Nevrovitenskapen hevder ofte at mennesket ikke har fri vilje, men dette avviser hun som et rent vitenskapelig spørsmål.
– Spørsmålet om fri vilje er først og fremst filosofisk. Når man forsøker å besvare det vitenskapelig, har man allerede gjort en rekke filosofiske antakelser som burde vært diskutert først – for eksempel om determinisme og Big Bang. Dersom universet startet på nytt med identiske initialbetingelser, ville da nøyaktig det samme skjedd? Noen mener ja, andre at hva som helst kunne skjedd.
– Jeg mener noe midt imellom. Her tenker jeg aristotelisk: Fra prosesser oppstår bestemte aktualiteter. Ting møtes og skaper noe nytt – nye egenskaper og nye potensialer. Noe følger nødvendighet, annet skyldes tilfeldigheter. Rent logisk er det mulig å bygge en tidsmaskin, men det betyr ikke at det er fysisk mulig.
Ranis grunnleggende holdning er at filosofi ligger til grunn for alle vitenskaper, inkludert matematikken. Religion skiller seg ut ved ikke å være empirisk, og kan derfor ikke kalles en vitenskap. Hun trekker blant annet frem forskjellen mellom Humes og Kants syn på matematikk: Hume betraktet «2 + 2 = 4» som en analytisk sannhet, mens Kant mente at regneoperasjonen også innebærer en telleprosess som tilfører ny kunnskap. Dermed kan matematikk forstås som en aktivitet, ikke bare som statiske sannheter.
Rani understreker at mange av disse spørsmålene ligger utenfor hennes primære ekspertise. Hennes fagfelt er årsakssammenhenger, vitenskapsteori, disposisjonsontologi, fri vilje og særlig kondisjonale setninger – «hvis–så» – som også var inngangen til hennes interesse for kausalitet. Hun forteller at hun falt for filosofi nettopp på grunn av Humes induksjonsproblem.
Veien inn i filosofien skyldtes tre avgjørende erfaringer. For det første oppdagelsen innen vitenskapsfilosofien av at det ikke finnes vitenskapelige sannheter i absolutt forstand – et sjokk for en som hadde vokst opp med Illustrert Vitenskap. For det andre Humes påstand om at vi ikke kan vite noe om fremtiden, bare om fortiden. For det tredje René Descartes' solipsismeproblem: Tanken om at jeget kan være det eneste som eksisterer.
– Når Descartes tvilte på alt, tvilte han også på den ytre verdens eksistens. Kan det være at jeg bare er en hjerne som blir manipulert? Dette var opplevelser som fullstendig snudde mine forestillinger på hodet.
Disse erfaringene gir henne ekstra motivasjon som filosofilærer.
– Filosofi handler om å rive tak i de mest grunnleggende antakelsene våre – de som er så grunnleggende at vi ikke engang vet hvorfor vi burde stille spørsmål ved dem. Studentene synes ofte at filosofer er helt ville. Men etter endt kurs sier de fleste at de forstår hvorfor filosofi er viktig.
I dag leder Rani det fireårige forskningsprosjektet CauseHealth, der et tverrfaglig team bygger videre på tidligere forskning som viste hvor komplekse årsakssammenhenger er innen medisinen. Målet er å endre grunnleggende tenkemåter rundt sykdomsårsaker. Rani mener medisinsk praksis er begrenset av et upresist kausalitetsbegrep og mangelfull metodisk systematikk. Omtrent 30 prosent av alle plager hos fastleger klassifiseres i dag som «medisinsk uforklarte symptomer» (MUS). Det er nettopp disse tilstandene prosjektet tar utgangspunkt i.
Hun argumenterer for en holistisk tilnærming fremfor isolerte faktorer. Kausalitet forstås ikke som en enkel relasjon mellom to hendelser eller som ren korrelasjon. Årsaker beskrives heller som disposisjoner som tenderer mot en effekt uten å garantere den, der årsak og virkning kan inntre samtidig, og der sammenhenger kan observeres direkte.
Dette perspektivet har viktige implikasjoner for medisinsk forskning, der individuell variasjon og kontekst spiller en avgjørende rolle. At samme årsak ikke alltid gir samme effekt, er ikke et avvik, men et grunnleggende trekk ved biologiske systemer.
Rani er også sterkt engasjert i forskningsformidling. Hun blogger, tvitrer, skriver bøker og bruker populærkulturelle uttrykksformer. Hennes aktive bruk av sosiale medier er et bevisst mottiltak mot tidsskriftenes makt. Twitter fungerer som et rom for tidlig idéutveksling og åpen faglig diskusjon.
– Da vi skrev Getting Causes from Powers, tvitret vi om hvert kapittel. Boken ble utsolgt på seks uker.
Samtalen med Rani varer langt utover normalarbeidstid.
– Vi rakk ikke fri vilje, sier hun.
– Ta med deg den lille boka jeg har skrevet sammen med Stephen Mumford.
Vi tar farvel.
Vel tilbake på kontoret leser jeg Causation: A Very Short Introduction. Om determinisme. Om fri vilje. Og om tanken at dersom en teori om kausalitet tvinger oss til å gi opp menneskelig frihet – da er det kanskje teorien det er noe galt med.
Conversation with philosopher Rani Lill Anjum
Text and photos: Knut Werner Lindeberg Alsén. (The interview was conducted in 2017 but has never previously been published.)
Speaking with Rani Lill Anjum is a journey into philosophy's notable universe—like traveling through an apparently impenetrable chaos of thought, moving toward a kind of fluid order, toward a lake of blissful understanding alloyed with logical precision. To follow her is to be drawn all the way out onto the furthest, sharpest edge, with steep precipices of reasoning and hidden pitfalls. My meeting with her can be compared to an explorer's expedition: a gathering of embers taken from philosophy's distinguished hearth, with all their subtle gradations.
Text and photos: Knut Werner Lindeberg Alsén. The interview was conducted in 2017 but has never previously been published.
KWLA: What is philosophy?
RLA: "Philosophers do not agree on the definition. That is precisely why separate books have been written on the subject, in which we argue among ourselves about what philosophy really is. I have my own view of what I find interesting in philosophy. For me, it is about asking the most fundamental questions—questions that are so fundamental that we usually do not even think about them.
"Philosophy also concerns the conditions for all other knowledge."
– What is knowledge?
– "Some claim that knowledge is 'justified true belief,'" Rani says, laughing. "I don't buy that. If one is to have Knowledge with a capital K—which is not really my thing—one must believe that something is true and also have a justification for why what is true can in fact be true. That immediately raises a new question: how do we determine what is true?"
– Is there anything out there that is not?
– "No. But dispositions are aspects of philosophy that engage with such questions, and that is what I work on. Dispositions are properties that exist in the world as potentials. Take language as an example: I have a potential within me to speak Italian, but I would first have to learn the language. There is nothing about me that prevents me from learning it. I also have a disposition to speak English—which is more immediately relevant since I actually do speak it—but I don't have to speak English, even though I can. I therefore have a property that enables me to speak that language."
– "This is an Aristotelian view of the world. Here, reality is understood in terms of both actuality and potentiality. Everything that exists also has the potential to become something else—and the moment it becomes something else, it is something else, with a new actuality."
– This is a dynamic view of the world.
"Aristotle was biologically inspired by the living world as it can be observed. Today, we are far more influenced by a very static and mathematical view of physics, and as a result we also perceive the world around us differently. The same is true of biology today.
– If one is to study animals scientifically, one almost has to kill them. This is where ontology enters the picture, as in metaphysics, which concerns what exists. Some will argue that the world consists of things, while others maintain that we need a more dynamic view, because many living beings are not merely static objects. They are in constant change. In Aristotle's ontology, change was fundamental, whereas most other philosophers treat change as a problem. One might think that when we gain knowledge of something, we gain knowledge of it as it is here and now. But when it suddenly changes, that knowledge is lost. This is why it becomes crucial that what we have knowledge of is something that is itself unchanging. This is where Plato enters the picture with his eternal truths.
– Truths exist independently of us. In psychology, for example, one might study a specific group of people, know a great deal about them, and explain their actions. But if this knowledge applies only to those individuals, it becomes worthless the moment they no longer exist. There is then no lasting knowledge, and the research loses its value. There must therefore be something generalizable—something that goes beyond the individual. That is what science is interested in."
– Your relationship to Plato and Aristotle?
– "I am very much a fan of Aristotle. This is also connected to the dispositional ontology I work within, especially with regard to causation and causal relations. We take an Aristotelian approach to the world. At the same time, he was deeply concerned with things, whereas I have increasingly become concerned with processes—with the idea that the world is, at its core, dynamic."
Everyone concerned with ontology will hold that the world consists of both things and processes. If one is a process metaphysician, one will argue that processes come before things, and that all things are, at bottom, products of processes. This cup, for example, can be understood as grounded in a process: it is opposing forces that hold it together.
One can, however, also argue the opposite—that things come first and then enter into processes. Even within the cup there would, on this view, have to be things: atoms and particles, the smallest building blocks that together constitute larger processes. The question, then, is one of priority: what comes first? This is a question that is difficult to answer, much like the question of whether the universe is infinite or finite. Can we really give a definitive answer to it?
– Is the Big Bang a process?
Some philosophers maintain that there were no things before the Big Bang, which I myself find extremely implausible. To me, the Big Bang appears rather as the result of a longer chemical—and other—process that must have taken place beforehand. This is one theory, supported by observable effects. What is interesting is that we can gather vast amounts of observations, data, and evidence, and yet still be left with infinitely many theories that explain the same data equally well. This means that we must choose between competing theories—and then the question arises: how do we do that?
In early philosophy of science, especially in the seventeenth century, Francis Bacon held that if one gathered enough data, scientific theories would almost automatically be generated from the observations. This represents a strongly empiricist view of the world, in which one starts with observational data and allows theories to emerge on their own.
I find it difficult to accept such a view. I align myself instead with a tradition that holds that, in order to observe anything at all, one must already have certain expectations about what counts as a relevant observation. Data are not collected entirely uncritically; one must select what to attend to. As human beings, we are always oriented toward the world in particular ways, shaped by our assumptions, preconceptions, and theoretical frameworks. These determine which data we regard as interesting from a scientific standpoint. When, for example, we collect statistical data and focus on demographics and gender, it is because we assume these to be relevant categories. At the same time, there is much that we do not investigate precisely because it is not considered significant—for instance, colors.
It does not mean that we are creating a human-made definition of the world, as many are anxious that we are. The philosopher Norwood Russell Hanson, who wrote Patterns of Discovery (1958), points out that human beings do not function like cameras; the eye itself is, in a sense, blind.
One must have consciousness in order to see anything. It is possible to lie unconscious and stare up at the sky without seeing anything, precisely because one is not conscious. To see, one must have a form of consciousness that interprets and selects what is relevant. Hanson argues against the idea that there exist raw data that are completely unprocessed.
– Do we rely too much on our own observations in research?
– This is a major debate between phenomenologists and empiricists. Phenomenologists would argue that we experience the world as a whole—you appear to me as the person you are. The empiricist David Hume, by contrast, would say that I do not see you as a whole person, but as colors, light, and shapes—sensory impressions that I receive in different ways and then assemble into a unified picture. What I initially see, then, is not a whole person; the holistic image comes afterward. This comes closer to what we call raw data: light striking the retina—pure sensory data.
– For Hume, perception largely amounts to raw data. But Norwood Russell Hanson argues that the world does not enter our minds until it has already been shaped by us. He calls this theory-laden observation. According to him, the entire training of scientists consists in learning to see the world in particular ways. It is like looking through a microscope: without having learned what to look for, one will not see anything at all. One must learn how to interpret what one sees. A biologist and I might look at the same physical objects through a microscope, yet describe them differently. A gene, for example, is a highly theoretical concept. To study genes, one must also accept the theory underlying the concept. It is somewhat like physics: whether one is said to be pulled or pushed by gravity depends on the theory through which the phenomenon is interpreted.
– What was it about Socrates?
– Socrates effectively pushed the judges to sentence him to death. He was given the opportunity to propose an alternative punishment, but instead claimed that he had done Athens a service by awakening its citizens and forcing them to think critically. He therefore suggested that the city should reward him with a celebratory meal at public expense. The judges chose death instead. For Socrates, it was better to suffer injustice than to commit it. He believed it was important to accept punishment if one had truly done wrong, so that the soul could remain pure."
– Socrates was concerned with the Good. Why?
– For him, the Good was a precondition for all truth and knowledge. This is largely Plato's interpretation of Socrates, especially through the theory of Forms, in which the Good plays a foundational role.
– Does the Good exist?
– I think this is extremely important, even though philosophers disagree. It is very much a philosophical question: Are we naturally good, or are we naturally selfish? If we look at psychological research on young children, are they selfish and combative, or good at their core? The challenge is that the same action can be interpreted in different ways.
Hume held that we are born with a natural disposition toward empathy. Empathy is a fundamental biological capacity in human beings. If we lack it, it is because it has been damaged—through poor upbringing or illness. At bottom, we all possess empathy, which enables us to recognize our own feelings in others and thus understand how they ought to be treated.
Others, such as Hobbes, argue that we are born selfish, and that the only reason we behave well toward others is because it benefits us. This is the basis of social contract theory: we are friends because it serves us both. I find that a depressing thought."
– But aren't both perspectives depressing, if a lack of empathy is understood as a defect that should be selected out?
– From a dispositional perspective, human beings are disposed toward both good and evil. It is the situations we find ourselves in that determine which side is more likely to be expressed.
– Is there any point in distinguishing between good and evil, if these are merely interpretations of existence?
– There are good and bad traits. In Aristotle this is clear: when we call someone courageous, it is always positive. Virtues are, by definition, good—unlike excess or recklessness, which can be negative.
– Is the Good important to you personally?
– Yes. If one is to relate to the world at all, one must look for the good. I try to avoid reading too many newspapers and listening to the news in the morning. I can't understand how it is a good way to start the day to hear about violence and murder from the night before. I prefer cultural news—stories about new cultural centers or art exhibitions—or phenomena like #randomactsofkindness on Twitter, which I like very much. It's about people doing good deeds for others without expecting anything in return. When it comes to the Good, I am more inspired by David Hume—my favorite philosopher—than by Socrates.
With Rani as a guide into philosophy of science, the journey becomes, to a great extent, like climbing onto the shoulders of the battling thinkers of earlier times, combined with deep dives behind the variegated landscape of etymology—beyond definitions, with brief stops at occasionally dust-covered philosophical terminals. With Rani, this unfolds as a world of reflections in which well-worn theses are kneaded into new questions, counterquestions, arguments for and against, antitheses and reflections, causes and events, and coherent consequences.
The journey entails attaching oneself to devotions in language and facts, taking shifting logical grips, and being prepared for clarifications through newly conceived thoughts that ferment into freight cars of expectation—moving toward more modern and mature forms of understanding. It is a kind of hermeneutics in which old texts are brought back to life in our living present. All the while gently rocking within processes of change, desirable displacements toward an equilibrium of understanding and, if possible, a sense of overview in existence—purely in logical terms. Or simply play and acrobatics in the world of thought. Rani's world.
With Rani, one can forget about being distracted during this asymmetric discourse. Speaking with her demands complete attentiveness. A moment of inattention can be like losing a variable in a formula—unacceptable. Even though Rani speaks expansively and pedagogically, with many examples, one must be alert and fully present.
- Letting one's thoughts wander or one's gaze drift—taking in too much, or making too many observations during the conversation—such as repeatedly looking around the room, at the books neatly arranged on the shelves of a meticulously kept academic office where dust never quite gets the chance to settle; noticing her minimalist taste reflected in a room almost walled in by empirical windows that themselves seem to prescribe curtains of ball-gown length—all of this can cause one to lose the thread, as we sit there in the midst of our conversare.
- Prepared—or so I thought I was—for my meeting with Rani, and how mistaken I turned out to be, when the Enlightenment philosopher, historian, and Scottish economist David Hume suddenly appeared in the conversation—as a kind of favorite among them all, albeit in a negative sense.
- Hume is so persuasive that you get drawn into the way he thinks, and then it all ends up completely wrong, without you quite understanding why. Everything he wrote was so convincing along the way. That's why philosophers have spent many years trying to show where he went wrong. Something went awry in his analysis of the concept of causation, Rani explains.
- Hume was an empiricist, who believed that all experience comes through the senses. That's it! Empiricism developed into a philosophical theory of knowledge in which experience forms the basis for the establishment of knowledge—also known as empiricism or experiential philosophy. Empirical methodological ideals involve making as few theoretical assumptions as possible: that observations are given and not conditioned by understanding, language, or social and cultural background. Classical empiricism stands in contrast to rationalism, which emphasizes the role of thought in cognition. The most well-known empiricist thinkers were Francis Bacon, John Locke, George Berkeley, John Stuart Mill, and David Hume.
Empiricism represents an attempt to remove metaphysical and ideological questions from science, for which it has been criticized. Critics point out that pure observations in research do not exist, arguing that observations—or observational statements—are theory-dependent. Some maintain that by neglecting open discussion of metaphysical, theoretical, and ideological questions, empiricism can end up concealing the ideological commitments that actually drive empiricists. In this way, empiricism has come to be seen as just one ideology among many others. Both Marxist and feminist philosophers argue that empiricism's self-proclaimed neutral and objective starting point is flawed. They contend that researchers' class background and gender can influence their perceptions and, in turn, their results.
David Hume developed empiricism in its most consistent form and exerted a profound influence far beyond philosophy. His thinking influenced biology, among other fields, and laid an important foundation for Darwin's theory of evolution—a logic in which human beings are understood as highly advanced animals, in contrast to the previously dominant view of humans as created in the image of God. Hume is regarded as one of the most significant figures in the history of Western philosophy. In modern science, empiricism has had a particularly strong impact on psychology, especially within behavioral psychology, also known as behaviorism. In medicine, empiricist methodological norms have shaped the development of so-called evidence-based medicine.
- I like his moral philosophy, Rani says.
- But I am not a moral philosopher.
Hume also accompanies Rani in her own work on causation. She herself writes that Hume's analysis of the concept of causation has shaped the entire subsequent debate on causality. Even philosophers who consider themselves opponents of Hume's view nevertheless build their theories within the framework he established. According to Rani, Hume represents an orthodox view of causation. It is precisely for this reason that she wrote the book Getting Causes from Powers, in which she—together with a colleague and visiting professor at NMBU, a professor of metaphysics at the University of Nottingham—seeks to reassess some of the most fundamental assumptions underlying today's traditional view of causation.
- I have always been interested in connections. For example, the problem of the first cause concerns the question of how something can arise from nothing. It is one of the great philosophical problems.
- What do you yourself believe?
- It is not easy to know what came before.
- Whom should one turn to— theology, philosophy, or science— to help answer such fundamental questions?
- I agree that these three offer different answers. At the same time, one must ask whether it is reasonable to expect all disciplines to answer all kinds of questions."
Rani also works on free will. Neuroscience often claims that human beings do not have free will, but she rejects this as a purely scientific framing of the issue.
- The question of free will is primarily a philosophical one. When one attempts to answer it scientifically, one has already made a number of philosophical assumptions that should have been discussed first—such as assumptions about determinism and the Big Bang. If the universe were to start over again with identical initial conditions, would exactly the same things happen? Some say yes; others say anything whatsoever could happen.
- I take a position somewhere in between. Here I think in Aristotelian terms: from processes arise certain actualities. Things meet and create something new—new properties and new potentials. Some outcomes follow necessity; others are due to chance. Logically speaking, it may be possible to build a time machine, but that does not mean it is physically possible.
Rani's fundamental position is that philosophy underlies all sciences, including mathematics. Religion stands apart in that it is not empirical and therefore cannot be called a science. She points, among other things, to the difference between Hume's and Kant's views of mathematics: Hume regarded "2 + 2 = 4" as an analytic truth, whereas Kant argued that an operation such as "5 + 7 = 12" also involves an act of counting—a process that takes time and yields new knowledge. Mathematics can therefore be understood as an activity, not merely as a set of static truths.
Rani emphasizes that many of these foundational questions lie outside her primary area of expertise. Her field concerns causal relations, philosophy of science, dispositional ontology, free will, and especially conditional statements—"if–then"—which also served as her entry point into the study of causation. She explains that she fell in love with philosophy precisely because of Hume's problem of induction.
Her path into philosophy was shaped by three decisive experiences. First, the discovery within philosophy of science that there are no scientific truths in an absolute sense—a shock for someone who had grown up reading Illustrert Vitenskap(Popular Science). Second, Hume's claim that we cannot know anything about the future, only about the past. Third, René Descartes' problem of solipsism: the idea that the self may be the only thing that exists.
- When Descartes doubted everything, he also doubted the existence of the external world. Could it be that I am merely a brain being manipulated? These were experiences that completely turned my assumptions upside down.
These experiences give her extra motivation as a teacher of philosophy.
- Philosophy is about tearing apart our most basic assumptions—assumptions that are so fundamental that we do not even know why we should question them. Students often think philosophers are completely crazy. But after completing a course, most of them say they understand why philosophy is important.
Today, Rani leads the four-year research project CauseHealth, in which a multidisciplinary team builds on earlier research showing how complex causal relations are in medicine. The aim is to change fundamental ways of thinking about the causes of disease. Rani believes that medical practice is constrained by an imprecise concept of causation and insufficient methodological rigor. Approximately 30 percent of all complaints seen by general practitioners are currently classified as "medically unexplained symptoms" (MUS). These conditions form the project's point of departure.
She argues for a holistic approach rather than focusing on isolated factors. Causation is not understood as a simple relation between two events or as mere correlation. Causes are instead described as dispositions that tend toward an effect without guaranteeing it—where cause and effect may occur simultaneously and where causal relations can be directly observed.
This perspective has important implications for medical research, where individual variation and context play a decisive role. That the same cause does not always produce the same effect is not an anomaly, but a fundamental feature of biological systems.
Rani is also deeply engaged in research communication. She blogs, tweets, writes books, and makes use of popular cultural forms of expression. Her active use of social media is a deliberate countermeasure to the growing power of academic journals. Twitter functions as a space for early exchange of ideas and open scholarly discussion.
-When we wrote Getting Causes from Powers, we tweeted about every chapter. The book sold out within six weeks.
The conversation with Rani stretches far beyond normal working hours.
- We didn't get to free will, she says.
- Take the little book I wrote together with Stephen Mumford.
We say goodbye.
Back in the office, I read Causation: A Very Short Introduction—about determinism, about free will, and about the idea that if a theory of causation forces us to give up human freedom, then perhaps there is something wrong with the theory itself.
Kilder:
https://salongen.origo.no/-/bulletin/show/695594_aarsaker-som-tendenser?ref=checkpoint
Stephen Mumford og Rani Lill Anjum: Causation: A Very Short Introduction", utgitt i 2013 i serien "Very Short Introductions" utgitt på Oxford University Press,
Wikipedia
www.nmbu.no