Om almanakkens historie

15.07.2020

Almanakken er et formidlingsmedium som vi kanskje har tatt for gitt. Almanakken har fulgt med hele menneskeheten fra kileskrifter i brente leirtavler og inn vår fremtid knyttet til globalisering, urbanisering og digitalisering. Almanakken er broen som forbinder menneskehetens utvikling uavbrutt fra da de første bysamfunnene ble utviklet og menneskets første skritt på månen.

Tekst: Knut Werner Lindeberg Alsén

Tradisjonelt er almanakk en publikasjon oftest utgitt i begynnelsen av hvert år med fortegnelse over årets dager. Altså en kalender basert på grunnprinsipper som bestemmer årets lengde, ordnet etter måneder og uker, med de viktigste astronomiske fenomener og oversikt over religiøse og borgerlige festdager.

Almanakken har hovedsaklig fungert som en kalender med astronomiske data for tidsregning, basert på himmellegemenes lovmessige bevegelse ved de periodene som stadig kommer igjen, markert ved bestemte iøynefallende fenomener.

Almanakkens kalender har vært benyttet til meteorologisk forståelse, et nyttig verktøy for å skape mest mulig forutsigbarhet i arbeidet i primærnæringen. I tillegg har almanakkene hatt kortfattete artikler av vitenskapelig karakter, om viktige hendelser i landet; politiske, sportslige, kunstneriske og sosiale hendelser.

..

Parallelt utviklet man en geometrisk forståelse knyttet til behovet for utregning av flateinnhold av jordstykker.

Reproduksjon av Seleucid Era-astronomisk efemeride gjenvunnet i 1912 fra ruinene av tempelbiblioteket i Anu i det gamle Uruk (Irak) og datert til 200 f.Kr. Foto: IBSS Gift Shop

Opprinnelsen til den moderne astronomi finner vi altså i Mesopotamia.

Kileskrift, skriftsystem som ble brukt i omtrent 3000 år i kulturene i For-Orienten i tiden ca. 3200-ca. 300 f.Kr. Navnet på skriften skyldes sammenstillingen av tegn som har form av kiler eller vinkler. Disse fremkom ved at man presset tegnene inn i våt leire med firkantede grifler. Da man så gikk over til å lage innskrifter på stein, fulgte man dette mønsteret. Fra først av skrev man ovenfra og nedover, senere fra venstre mot høyre.

Opprinnelig var kileskriften en billedskrift som oppstod hos sumererne i det sørlige Mesopotamia. Skriften ble etter hvert forenklet og stilisert til en blanding av ideografisk begrepsskrift og fonetisk stavelsesskrift. Fullt utviklet bestod kileskriften av bortimot 600 tegn. (Store norske leksikon)

Nyere almanakker ble trykket med statistikker, generell informasjon til inspirasjon og underholdning. Noen har opp gjennom tidene inneholdt direkte spådommer om fremtiden, derav sin store folkelige utbredelse. I dag omtales almanakk og kalender med lik betydning, men det er ikke historisk korrekt. I det følgende skiller vi derfor mellom almanakk, kalender og efemerider.

Ordet efemiride som opprinnelig fra det greske ordet "dag" eller "dagbok". Det angir posisjonene til alt fra naturlige astronomiske objekter til kunstige satellitter på et gitt tidspunkt eller gjentatte ganger. Slike observasjoner har vært regelmessig utgitt som håndskrevne og senere trykte tabeller, eller kalendere. Disse kalenderne ble etterhvert publisert i mer utvidet for i almanakker, som inneholder mye annen informasjon av allmenn interesse.

Efemeridene er nedtegnet ut fra fysiske observasjoner, mens de moderne efemerider er målt via moderene instrumenter og videre behandlet med avansert programvare basert på matematiske modeller av bevegelse av astronomiske objekter og jorden. Det benyttes ulike efemerider til astronomi og astrologi.

Historisk går bruk av efemerider og kalendertabeller tilbake til de første århundrene av det tredje årtusen f.kr., degang sumererne utviklet avansert bykulturer, med spesialisert akerbruk, i områdene omkring slettelandet mellom Eufrat og Tigris; Mesopotamia. Etterhvert som byene vokste ble det behov for et stadig mer rasjonlisert landbruk med økning i avlingene. Vannet var nøkkelen til vekst, ved kontroll med elvevannet gjennom utvikling av overrislingsanlegg, kunstige kanaler og diker.

Den urbane utviklingen krevde behov for mer sentralisert styring og økt kontroll med avlingene via landbruksteknologien. Kanalene måtte mudres opp og dikene inspiseres for å unngå oversvømmelser. I tillegg skapte befolkningen i Mesopotamia en metode for mer forusigbarhet med værforholdene som påvirket avlingene. Parallelt utviklet man en geometrisk forståelse knyttet til behovet for utregning av flateinnhold av jordstykker.

Man kan tenker seg at behovet for nøyaktig værdata og eiendomsrett var to sterke drivere som utkrystaliserte seg til matematiske prinsipper i Mesopotamia, også benyttet på andre samfunnsområder. Resultatet av den "kaldiske astronomi" som grekerne beundret, er et resultat av observasjoner og utregninger utført av babylonske og assyriske matematikere og astronomer. Disse ble samlet i lister som etterhvert vokste til å bli omfattende matematiske og astronomiske verker.

Opprinnelsen til den moderne astronomi finner vi altså i Mesopotamia. Det går en direkte linje fra dagens astrofysikk tilbake til den babylonske astronomien, indirekte via summerisk astronomi og babylonske stjernekataloger som kan daterer tilbake til omlag 1200 f.Kr. Astronomi anses som verdens eldste naturvitenskap, og bestod av observasjoner av regelmessige bevegelser hos synlige himmellegemer. Disse astronomiske dataene ble samlet for å skape astrologiske prognoser.

De første skriftlige kildene finnes hos sumererne, som utviklet de tidligste skriftsystemene, kjent som kileskrift, datert til 3500-3200 f.Kr (bildet). Sumererne utviklet en form for astronomi som hadde en viktig innflytelse på astrologien til babylonerne, som benyttet astrolatrien, som ga planetariske guder en viktig rolle i mesopotamisk mytologi og religion, og landbruk.

Tidlige identifiserte man himmellegemer med guder og ånder, som ble satt i forbindelse med fenomener som regn, tørke, årstider og tidevann. Det antas at de første «profesjonelle» astronomene var prester, og at deres forståelse av himlene ble ansett for å være «guddommelig», derav astronomenes opprinnelige forbindelse til det vi i dag omtaler som astrologi.

Den største delen av tidlig astronomi besto i kartlegging av stjerners og planeters posisjoner, en vitenskap som nå heter astrometri. Astrometri er den delen av astronomien som omhandler posisjonene til stjerner og andre himmelobjekter både i forhold til oss og til hverandre, og deres bevegelser.

I moderne tid ble det gjort store framskritt innen astronomi i forbindelse med introduksjonen av ny teknologi som spektroskopi og fotografi.

I Mesopotamia utviklet man en forståelse for årsakssammenhenger mellom store fenomener og begivenheter i det nære. Dette ble til samlinger av astrologiske tekster, "en litteratur om varsler", som overgikk all annen litteratur. Varsler og orakler, matematikk og spådom, en sammenblanding av naturvitenskap, spådomskunst og gudelære spilte etterhvert en stor rolle i utviklingen av det gamle Mesopotamia, og ble tatt med videre - formidlet gjennom greske og semittiske kulturer.

Omkring 740 f.kr dukker den mesopotamiske historiskeskrivingen opp i historien - dog i fragmentert form - med tilknytningspunkter med både det gamle testamente og gresk historie. En annen, og lite påaktet litterær kilde fra denne høykulturen, er de såkalte "astronomiske dagbøkene". Disse har med opplysninger om betydningsfulle personer, ulykker, varepriser, skiftende vannstand i elvene - alt sett i forhold til observasjoner av planetenes bevegelser. Disse dagbøkene er det vi i dag kaller almanakker.

Ordet almanakk dukker først opp i antikken
Ordet almanakk dukket for første gang opp i antikken hos den romerske historikeren, senere biskop og første kirkehistoriker, den sprenglærde Eusebius Pamphilus (260- 340), som benytter det greske ordet "almenichiaká" i egyptisk sammenheng. Om de koptiske astrologiske diagrammene. På gresk betyr ordet almanakk kalender.

Det er foreslått en teori at ordet almanakk stammer fra det spanske ordet "alma", som betyr sjelen, på latinsk "anima".

Roger Bacon (1214 - 1294). Foto: Wikipedia

Roger Bacon (født ca. 1214, død 1294) var en engelsk filosof, munk og alkymist.

Bacon, også kjent som Doctor Mirabilis (Latin: «forbløffende lærer») var en av de mest berømte fransiskanske munkene i sin tid. Han la stor vekt på empirisme og har blitt ansett som en av de tidligste talsmennene for den vitenskapelige metode; senere studier har mer understreket hans forhold til det okkulte og til alkymiske tradisjoner.

Bacon utførte og beskrev flere ulike eksperimenter, som var langt før hans tid og er blitt hevdet å være noen av de første tilfeller av sann eksperimentell vitenskap. Bacon begynte med sine vitenskapelige eksperimenter flere hundre år før fremveksten av vitenskap i den vestlige verden. (Wikipedia)

Klaudios Ptolemaios (gresk: Κλαύδιος Πτολεμαίος Klaudios Ptolemaios; latin: Claudius Ptolemaeus) (født ca. 100, død 168) var en gresk-romersk borger av Egypt som skrev på gresk. Han var en astronom, geograf og matematiker, og som mange andre lærde i antikken også poet. (Wikipedia)

I 1267 dukker ordet opp på latin, skrevet av den engelske filosofen, munk og alkymist Roger Bacon. Men ikke med utgangspunkt i gresk etymologi. Bacon benyttet to andre skrivemåter om en almanakk, som har tabeller som beskriver bevegelsene til himmellegemer, inkludert månen. Bacons bruk av "al-manākh" har senere ført til spekululasjoner om ordet kan ha røtter i et spansk-arabisk ord; "al-manākh".

Siden dette ordet ikke finnes i det arabiske språket, har man spekulert om middelalderens arbeidere med arabisk astronomi, inkludert Bacon, rett og slett har funnet på dette ordet, et såkalt pseudo-arabisk ord. Man tenker seg at på denne tiden var det prestisjefylt å legge ved en arabisk-liknede betegnelse på astronomiske tabeller, et motivet man kjenner til hos den latinske forfatteren Pseudo-Geber (1200-tallet) som skrev under arabisk pseudonym.

Ordet vi kjenner som "alkymi" anses å stamme fra det pseudo-arabiske "alkahest". Alkymi er dermed en vestlig konstruksjon utført av lege, alkymist og astrolog, den sveitsisk-østerikse Theophrastus Bombastus von Hohenheimen (1493-1541), mest kjent som Paracelsus.

Det er foreslått en teori at ordet almanakk stammer fra det spanske ordet "alma", som betyr sjelen, på latinsk "anima". Men kortversjonen er altså at vi ikke kjenner til opprinnelsen til ordet almanakk. Det man derimot vet med sikkerhet, er at den tidligste bruken av ordet almanakk alltid hadde sammenheng med astronomiske kalendere.

Tekster som anses å være brukt i almanakker kan dateres tilbake til midten av det andre årtusen f.Kr.. De ble kalt "hemerologies" fra det greske hemera (Imera på nygresk) som på norsk betyr dag. Dette var kalenderstudier for å identifisere gunstige og ugunstige dager i fremtiden, blant disse den såkalte Babylonske Almanakk. Funn viser også egyptiske lister av gode og dårlige øyeblikk forutsagt for fremtiden basert på forståelse av plasseringer av himmelfenomener.

Forløperen til almanakken
En av forløperne til almanakken anses å være den greske kalenderen Parapegma, et ord som også bæres i tittelen til en av bøkene til den innflytelsesrike, førsokratisk filosofen Demokrit (460 - 370 f. kr.). Hans far var rik og innflytelsesrik, som gjorde Demokrit i stand til å oppsøke kunnskap ved mange reiser, blant annet India, Egypt og Etiopia. Demokrit refererer spesielt en imponerende kunnskap hos egyptiske matematikere. Ifølge den greske filosofihistorikeren Diogenes Laertius (200 e.Kr) hadde Demokrit på sine reiser blitt kjent med «den kaldeiske magien» (Mesopotamia). I det antikke Hellas ble kaldeernes kunnskaper innen astrologi satt stor pris på.

Grekerne brukte denne kunnskapen og koblet sol, måne og planeter med sine guder. Navnene på våre ukedager vitner fortsatt om denne tankegangen. I antikkens Roma ble navnet kaldé (chaldæus) likestilt med astrologer, stjernetydere og spåmenn, såkalte «klarsynte»

Demokrit skrev et betydelig antall verker om fysikk, kosmologi, geologi, medisin, etikk og politikk. Men alt er stort sett tapt. Kun 300 fragmenter av skriftene hans har overlevd, hvorav mange er senere samleres gjengivelser av arbeidet hans.

I avhandlingen Phaseis beskrev den gresk-aleksandrinske astronomen, geografen og matematikeren Klaudios Ptolemaios (90-168 e.kr) de ulike fasene til datidens kjente stjerner, samt en samling av ulike endringer i været. Ptolemaios var den som i antikken i sin bok "Almagest", beskrev det geosentriske systemet mest utfyllende - ofte omtalt som det ptolemeiske verdensbilde: Geosentrisme er en modell som plasserer jorda som midtpunkt i universet, og lar sola og de andre planetene rotere rundt jorda. Med det geosentriske systemet kom han til å dominere astronomien fullstendig, et system som har har fått navnet "det ptolemeiske verdensbilde".

Med verket Almagest bygget og videreutviklet Ptolemeios på eldre aleksandrinske astronomer som Apollonius.

Al-Zarqālī var den eneste navngitte personen av en gruppe arabiske astronomer som skrev de berømte Toledo-almanakkene (Tables of Toledo), som var en tilpasning av tidligere astronomiske data.

Ptolemaios nedtegninger var observasjoner av stjerner og ulike hendelser knyttet til sola, som solkverv, soloppgang og solnedgang. Alle listene var organisert etter solåret. Ptolemaios mente at astronomiske fenomen lå til grunn for sesongbundne endringer i været. For han var forutsigelser av været en del av av astrologien. Seinere almanakker fulgte hans tankegang med publisering av kosmiske observasjoner, statistikk, sammen med horoskoper og andre spådommer og annen informasjon. Ptolemeios holdt sin posisjon i 1 400 år, til han ble utfordret av Nicholas Copernicus.

I tillegg til at almanakkene fantes i eldre babylonsk astronomi, fantes det lignende bøker publisert på persisk. Disse ble kalt "Zij" fra persisk, og var forbundet med islamsk astronomi. Noen av de tidlige zījes er basert på indisk planetteori, kjent som Sindhind. Andre er fra pre-islamske og persiske, sassanid-modeller. Men de fleste zījes presenterer data basert på modellen fra Ptolemaios geosentrisme. Samlet sett er zījes - som er skrevet i tidsrommet mellom 777 til 1838 - viktigst bidrag til forbedringer av trigonometriske beregnings- og observasjonsteknikker.

Navnet zij er avledet fra det persiske begrepet zih or zīg, som betyr tråd; med referanse til trådarrangementer i veving som er overført til rader og kolonner i tabeller. I tillegg til begrepet zij, ble noen kalt qānūn, avledet fra det greske ordet kanon, som betyr regler eller måleenheter. Det samme ordet som er benyttet for samlingen av de ulike bøkene i bibelen.

Første almanakken i moderne forstand
Den tidligste kjente almanakken i moderne forstand er Almanakk Azarqueil, publisert i 1088 av den arabiske matematikeren, astronomiinstrument-makeren, astrologen og datidens ledenede astronom på denne tiden; Abū Ishāq Ibrāhīm al-Zarqālī (latinisert som Arzachel) (1029 - 1087) fra Toledo i spanske Andalucía. I almanakken hans finnes blant annet daglige posisjoner til solen, månen og planetene i en periode på fire år, fra 1088 til 1092. al-Zarqālīs arbeider inspirerte en hel generasjon av arabiske astronomer. Blant annet ble han sitert av en av renessansens store polyhistorer, universalgeniet Nicholas Copernicus (1473 -1543).

Den polske geistlig og astronomen Nicolaus Copernicus (1473-1543) er mest kjent for å ha utformet den moderne formuleringen av det heliosentriske verdensbilde, hvor jorden og de andre planetene roterer rundt solen. En modell som som ble publisert i 1543 i det banebrytende verket "De revolutionibus orbium coelestium" - «Om himmelsirklenes omdreininger», og som utfordret den geosentriske modellen. Dette var en måte å tenke på som rev Ptolemeios ned fra tronen.
Dette var en modell som anses som en av de viktigste vitenskapelige hypoteser i historien, og som la grunnlaget for moderne astronomi. Denne solsentrerte modellen var ment som en regnemodell til å forutsi planetenes posisjoner, i tråd med hvordan mange astronomer i antikken og middelalderen hadde tenkt om tidligere modeller.

Al-Zarqālī (1029-1087) var den eneste navngitte personen av en gruppe arabiske astronomer som skrev de berømte Toledo-almanakkene (Tables of Toledo), som var en tilpasning av tidligere astronomiske data. Toledo almanakkene var delvis basert på arbeidene til al-Zarqali.

"Tabulae Alphonsinae" utgjør den første astronomiske tabellsamlingen i det kristne Europa. De alfonsinske tabellene bestemte årets lengde til 365 dager, 5 timer, 49 minutter og 16 sekunder.

Alfonso utviklet et hoff som oppmuntret kunst, kultur og lærdom. Jøder, muslimer og kristne fikk framtredende roller, som blant annet oversette verker fra arabisk og latin til kastiljansk, forløperen til dagens spansk.

Direktelinje fra Mesopotamia til NASA
I moderne astronomi blir tabeller med beskrivelser av bevegelsene til himmellegemene kalt efemerider, fra det greske ordet ephemerios «daglig» (i betydning dagbok eller journal). Efemerider angir tidfestete posisjoner til astronomiske objekter på himmelen. Al-Zarqālī utviklet også instrumenter til dette formålet.

Utviklingen av efemerider gikk fra nedskrevne tabeller til anvendelsene av mekaniske regnemaskiner. Moderne efemerider blir beregnet elektronisk, basert på matematiske modeller. Til vitenskapelig bruk utvikles moderne efemerider over solsystemet ved hjelp av programvare, og er helt helt avgjørende for navigeringen av romskip, satelitter og teleskop.

Med Global Positioning System (GPS) sender navigasjonssatellitter oppdaterte, elektroniske efemerider til bruk for nøyaktig posisjonering. Efemeridene blir hele tiden oppdatert. NASA har revidert sine efemerider nesten hvert år de siste 20 årene.

Etterhvert som almanakkene ble utbredt så folk liten forskjell mellom å forutsi bevegelsene til stjerner og tidevann og forutsigelser av fremtiden gjennom spådommer. Derfor ble almanakkene ofte fylt med horoskoper.

I 1150 publiserte Solomon Jarchus en slik almanakk, som anses for å være blant de første moderne almanakkene, sammen med al-Zarqālīs sine.

På slutten av 1200-tallet ble de Alfonsinske tabeller publisert i Toledo, Spania; på latinsk "Tabulae Alphonsinae". Disse er en historisk astronomisk samling av efemerider for å beregne planetenes posisjoner. Tabellene - som var basert på kalkuleringene til al-Zarqali - ble utarbeidet på oppdrag av den meget vitenskaps- og kulturinteresserte, kong Alfonso X av Castilla (1221-1284), som samlet et femtitalls astronomer under ledelse av de spansk-jødiske lærde og astronomene Jehuda ben Moses Cohen og Isak ben Sid.

Alfonso bygget et observatorium med de nødvendige astronomiske instrumenter for å gjøre nye observasjoner i Toledo.

Alfonso utviklet et hoff som oppmuntret til kunst, kultur og lærdom. Jøder, muslimer og kristne fikk framtredende roller, som blant annet oversette verker fra arabisk og latin til kastiljansk, forløperen til dagens spansk.
Toledo ble ved arabisk inflytelse et senter for flerspråklige kultur. Mange klassiske verker fra gamle filosofer og vitenskapsmenn var oversatt til arabisk under den islamske gullalderen, fra den neoplatoniske skolen, Aristoteles, Hippokrates, Galen, Ptolemaios i tillegg til filosofer og forskere fra Persia, India og Kina.
The Toledo School of Translators tilhørte en gruppe forskere som arbeidet sammen i Toledo i løpet av det 12. og 13. århundre for å oversette mange av de filosofiske og vitenskapelige arbeider fra klassisk arabisk, klassisk gresk, og gammel hebraisk. Skolen ble i begynnelen ledet av erkebiskop Raymond av Toledo (i perioden 1126 til 1151). Under kong Alfonso X byttet fra latin til kastiljansk, noe som resulterte i etableringen det moderne spanske språket.

Arbeidet med å skape de nye beregningstabellene baserte seg på iakttagelser av moriske astronomer. Arbeidet ble påbegynt i 1248 og avsluttet rundt 1252 og ble trolig presentert i sin helhet for første gang 31. mai 1252.

Almanakk fra 1400-tallet

De alfonsinske tabeller (latinsk: Tabulae Alphonsinae, spansk: Tablas Alfonsíes, ofte også Tabulae Alphonsine) er en historisk astronomisk samling av tabeller, efemeride, for å beregne planetenesposisjoner.

"Tabulae Alphonsinae" utgjør den første astronomiske tabellsamlingen i det kristne Europa. De alfonsinske tabellene bestemte årets lengde til 365 dager, 5 timer, 49 minutter og 16 sekunder. Disse tabeller forenklet de astronomiske posisjonsberegningene, og kunne dermed benyttes uten de underliggende matematiske modellene i de Ptolemeiske planet-tabellene, som ikke var tilstrekkelig nøyaktige. Alfonsinske tabeller gjorde det lettere for de tidlige oppdagelsesreisene til sjøs.

I 1300 opprettet Petrus de Dacia en almanakk, samme år som den engelske filosof, munk og alkymis Roger Bacon (1214-1294) publiserte sin. I 1457 kom den første første trykte almanakken, publisert i Mainz av Johan Gutenberg selv, åtte år før den berømte bibelen. I 1497 utkom Sheapheards kalendar som var den første engelske trykte almanakken, oversatt fra fransk.

En annen kjent kalender er "Ephemerides ab anno 1475 ad annum 1506", utgitt av den tyske matematikeren og astronomen Johannes Müller von Königsberg (1436 - 1476), mer kjent som Regiomontanus. Ved hjelp av astronomiske instrumenter utførte Regiomontanus planetobservasjoner med stor nøyaktighet, som han benyttet for utregning av astronomiske tabeller, som han publisert i 1475. Disse efemeridene inneholdt geografiske koordinater for de viktigste steder, en utførlig kalender, fortegnelse over formørkelser, tabeller over solens, månens og planetenes lengdegrader samt månens breddgrad.

Fortegnelsene hans hadde stor betydning for navigasjonen og var til god hjelp for oppdagelsereisene ved middelalderens slutt. I sammenheng med efemeridene utgav Regiomontanus almanakker også til allmen bruk, den første som er kjent ble utgitt i 1473, både på tysk og latin med tittelen Kalendarium novum. Regiomontanus kalendere inneholdt også kalendariografiske beskrivelser, gnomonikk (kunsten å konstruere solur), opplysninger om forskjellige steders polhøyde, tabeller over formørkelser gjeldende for flere år.

I 1627 gav den tyske matematikeren, astronomen og astrologen Johannes Kepler (1571-1630) ut de rudolfinske tabellane eller "Tabulae Rudolphinae". Dette er planettabellar som ble regnet ut av på grunnlag av observasjonane til den danske vitenskapsmannen Tycho Brahe (1546-1601), etter oppfordring fra keiser Rudolf II av Det tysk-romerske riket.

Tittelblad for Profetiene fra ein 1568-utgåve.

Nostradamus almanakk
Den kjente Nostradamus (Michel de Nostradame (1503-1566), en fransk farmasøyt, astrolog, matematiker og synsk, oppnådde stor suksess med sin første almanakk utgitt i 1550. Etter denne utgivelsen latiniserte han navnet sitt fra Nostredame til Nostradamus. Han ble så oppmuntret av suksessen med almanakken at han bestemte seg for å skrive en eller flere årlig, og publisert årlig almanakker til død, ofte to eller tre i året under tittelen "Almanakk med detaljerte forutsigelser".
Nostradamus publiserte omlag 6,338 profetier i disse almanakkene. Selv om han ikke ble mest kjent for almanakkene, var det på bakgrunn av disse at adelen og andre prominente personer ba om horoskoper og "synske" råd fra ham

Benjamin Franklins almanakk
Kunnskapen almanakken påvirket mye arbeid i det gamle bondesamfunnet. Fram til 1884 inneheldt almanakken værvarsel for heile året. Frå 1600-talet ble det gitt ut almanakkar i Nord-Amerika, blant annet "Poor Richard's Almanac", skrevet av Benjamin Franklin, elsket for sitt nyttige og underholdande innhald. Old Farmer's Almanac kom ut første gong i 1792.

Faksimile av Norges første almanakk, som også var den første trykte boka i Norge overhodet, utgitt av Tyge Nielssøn i 1643.

Wikipedia

Almanakk for hinduåret 1871-72. Almanakken inneholder en oversikt over dagar, bilder av de ti avatarene til Visjnu, mytologiske hendelser og de tolv hinduiske stjernetegnene. Foto: Wikipedia.

Old Farmer's Almanac

A Sand County Almanac

1. utgave av Rachel Carlsons "Silent Spring"

Almanach cracoviense ad annum 1474, også kjent som Calendarium cracoviense (Cracovian Calendar), er en enkelt-arks astronomisk veggkalender for året 1474, og Polens eldste kjente trykk. Den ble publisert i Kraków i 1473 av Kasper Straube, en omreisende fra Byeren som jobbet i Kraków mellom 1473 og 1476.

Som andre almanakker og kalendere av sin tid, viser Almanach cracoviense kirkedager og astronomiske data, inkludert planet motsetninger og konjunksjoner. Det gir også råd om de beste dagene for årelating, avhengig av alder og sykdom hos pasienten. Almanakken er skrevet på latinsk.

Den eneste gjenlevende eksemplar av Almanach cracoviense er i samlingene til det Jagielloniske universitetet.

Den norske almanakk
"En Ny Allmanach" måler kun 10x7,5 cm og er på 48 sider. I tillegg til en oversikt over årets dager, består almanakken av en redegjørelse for solen og månenes bevegelser, planeter og stjerner, og det gis henvisninger til skriftsteder i Bibelen. Den gir også opplysninger om når det er gunstig å ta bad, koppsetting og årelating. Siste del av almanakken består av en oversikt over viktige markedsdager i Danmark og Norge, samt et Prognosticon, et værvarsel for det kommende år. Almanakken førte til etableringen av Norges første trykkerier.

Etter 1644 kom det kun danske almanakker helt fram til 1804, med unntak fra en norsk almanakk for 1678. Fra 1804 har det kommet ut norske almanakker hvert år, fra 1814 redigert i Norge. Nest etter Bibelen og salmeboka var almanakken lenge den viktigste trykksaken i Norge.

"Almanakk for Norge" har blitt utgitt av Universitetet i Oslo hvert år siden 1814. Den blir redigert av Almanakk-komitéen, som er oppnevnt av Det akademiske kollegium ved Universitetet i Oslo. Tabellene beregnes ved Institutt for teoretisk astrofysikk.

Den norske almanakkens viktigste del er kalendariet, dvs. tabeller over tidene når månen og sola står opp, står i sør og går ned på forskjellige steder i Norge. Tilsvarende data er gitt for planetene Venus, Mars, Jupiter og Saturn for de samme stedene, samt for Mo i Rana, med 10 dagers mellomrom. Planetenes gang mellom stjernene i løpet av året er også vist på kart over himmelen. Tidene for soloppgang og solnedgang er dessuten gitt med 4 dagers mellomrom for Skien, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Kristiansund, Namsos, Bodø, Hammerfest, Vardø og Longyearbyen. I hovedkalendariet er også oppført tidene for fullmåne, nymåne, jevndøgn og solverv, helligdager, gamle merkedager, prekentekster, kjente personers fødsels- eller dødsdatoer samt viktige begivenheter som fant sted på de forskjellige datoene. I tillegg er det to sider med hundreårsminner over personer som ble født eller døde og over begivenheter for 100 år siden, 200 år siden osv. Almanakken har hvert år en temaartikkel.

Andre moderne almanakker
Etterhvert har det blitt utviklet mindre utgaver av de store almanakkene, slik som "Den 7de Sans", "Aplan" og "Filofa"x. "Den 7de Sans" kom ut hvert år på Almanakkforlaget helt siden 1918. Hovedinnoldet var en kalenderoversikt over alle dagane i året, med små ruter for personlege notat.

Filofax ble en vidareutvikling av sjuandesansen, laget som en liten ringperm der man kunne bytta ut kalenderen kvart år, men ta vare på andre data, som notat og addresselister.

Personlige digitale almanakker ble kalt PDA, etterhvert kom mobiltelefoner og håndholdte datamaskiner med kalenderprogram av ulike slag. Eksempel er Microsoft Outlook. Google kom med kalender som er mye brukt i dag. Disse inneholder ikke annet en annet enn datoer, og er er heilt ribba for de opprinnelige funksjonene til almanakken

Internasjonalt gis det ut gitt store, moderne almanakker som har gått langt ut over sitt opphavlige formål, slik som The New York Times Almanac, The World Almanac and Book of Facts, TIME Almanac, Der Fischer Weltalmanach, Whitaker's Almanack, Kalnirnay og Quid. Disse innholder mye, ofte detaljert, informasjon og statistikker. Noen med tekster om store, aktuelle hendelser som har historisk relevans innehveredende år, sport, kultur, geografi, styresmakter, demografi, jordbruk, økonomi, næringsliv, helse, religion, massemedia, transport, vitskap og teknologi fra hele verden.

Almanakk som nøkkelroman
Det er gitt almanakker som er romaner, slik som Ladies Almanack. Dens originale tittel er "Ladies Almanack: showing their Signs and their Tides; their Moons and their Changes; the Seasons as it is with them; their Eclipses and Equinoxes; as well as a full Record of diurnal and nocturnal Distempers, written & illustrated by a lady of fashion.".

Denne almanakken er skrevet og illustrert av den amerikanske journalisten, forfatter og illustratøren Djuna Barnes (1892 - 1982), utgitt i 1928. Dette er en nøkkelroman som handler om en lesbisk, sosial sirkel i Paris. Barnes - som levede i det bohemisk miljøet, Greenwich Village (utgangspunktet for Beat-generasjonen) - var en ettertraktet journalist på grunn av sitt eksperimentelle språk, som har blitt mest kjent for romanen Nightwood (1936), en kultklassiker om lesbiske fiksjon, og som anses sentral i modernistisk litteratur.

Almanakk om land-etikk
A Sand County Almanac: And Sketches Here and There (1949), er det man kan kalle en økologisk almanakk, skrevet av den amerikanske økologen og skog- og miljøforkjemper Aldo Leopold (1887 - 1948). Han var professor ved University of Wisconsin beskriver i almanakken om milljøet rundt hans eget hjem i Sauk County, Wisconsin. Den er en samling essays der Leopold argumentere for sin idé om "land-etikk", et teoretisk rammeverk om hvordan mennesker bør betrakte jorden, om en måte som gir et ansvarlig forhold mellom menneske og miljøet. Boken er en kombinasjon av naturhistorie, litterære skildringer og filosofi.

Av A Sand County Almanac mest kjente sitat er: "A thing is right when it tends to preserve the integrity, stability, and beauty of the biotic community. It is wrong when it tends otherwise." Boken er delt inn i 12 segmenter, en for hver måned. Boken ble oversatt til tolv språk.

A Sand County Almanac regnes som en milepæl i amerikansk miljøbevegelse, som har stimulert til stor interesse for økologi som vitenskap. A Sand County Almanac hadde stor innflytelse på miljøtenkere som Rachel Carsons "Silent Spring" (1962). Boken til den amerikanske marinebiologen og naturverner anses som et av de viktigste intellektuelle fundamentene for amerikansk miljøvern.

I boken beskrev Carson om effekter av benyttelsen av plantevernmidler, blant annet DDT. Boken ble en bestselger, og er med på flere lister over verdens viktigste faglitterære bøker. Carson ble en leder i den tidlige miljøbevegelsen.

Gjennom sin land-etikk avviste Leopold et menneskesentrert forhold til sine omgivelsene, og fokuserte i boken på bevaring av et sunt, selvfornyende økosystem. A Sand County Almanac var den første systematiske presentasjonen av en helhetlig, eller økosentrisk tilnærming til miljøet.

Med sin tenkning kan Leopold anses som en av grunnleggerne av hovedtankene til dypøkologien, som ble grunnlagt av den norske filosofen Arne Næss. Næss siterte senere fra Carlsons Silent Spring, som en viktig innflytelse i sitt syn av dyp økologi.

Tilhengerne av dypøkologien mener alt liv har en verdi i seg selv, og ikke bare ut ifra hvilken nytte den har for mennesket. Med andre ord må mennesket tilpasse menneskeheten etter naturens behov og krav. Dypøkologiens hovedmål er å sette spørsmålstegn ved det moderne vestens tradisjonelle tankemodeller og foreslå et alternativ til disse.

Filosofen Arne Næss (1912-2009) skilte mellom det han kalte dyp og grunn økologisk tenkning. Han har skissert en rekke sirkler med stadig større omfang, der den innerst er solidaritet med slekt og nærsamfunn. Deretter kommer solidaritet med hele menneskeheten: humanismen. Den ytterste er solidaritet med hele økosystemet, hvor menneket også har sin plass, men ikke lengre står i midtpunktet.
I sin doktoravhandling (1936) argumenterte Næss ut fra den positivistiske grunntanke at kun eksisterer én form for erkjennelse av virkeligheten, nemlig den vitenskapelige. Hans mente at det fantes kun én form for vitenskapelighet, nemlig den naturvitenskapelige. Han mente at all annen form for erkjennelse som tradisjonell filosofi, kunst, religion må forkastes som «metafysikk».
Senere (fra 1972) erstattet Næss positivismen ut med et teorimangfold, der han mente at det til en hver tid bør være "en rekke konkurrerende og innbyrdes uforenlige vitenskapelige teorier, som alle kan sies å være i overensstemmelse med «virkeligheten»". Næss hadde sett hvordan den «objektive», positivistiske vitenskap hadde blitt benyttet som viktig redskap i utbredelsen av en totalitær politikk.

De babylonske vitenskapsmennene var opptatt av reell vitenskap. Eksempelvis vet man vet at den pytagoreske læresetning var kjent i Mesoptomia alt ved begynnelsen av det andre årtusen før Kristus. De kunne forutsi sol- og måneformørkelser etter beregninger av planetenes bevegelser. Det har blitt sagt at at den babylonske arv flyter i blodet vårt, en arv som professor Jørgen Læssøe har omtalt som ønsket om å forstå vår omverden, trangen til å innordne fenomener under enkle kategorier og ønsket om en ordning av tilværelesens mangfoldinghet.

Arven fra menneskene som utviklet store bykulturer med et spesialisert, og avansert landbruk på slettelandet mellom Eufrat og Tigris, er blitt formidlet videre til oss via gresk og senere islamsk vitenskap, preger fortsatt dagens vitenskapelig holdninger - og dagens menneskeheten i sin allminnelighet.

På samme måte som våre forfedre fra slettelandet i sør-øst, som utløste den første jordbruksrevolusjonen knyttet til en tidlig urbanisering, benytter også vi oss av almanakker.

Polens eldste trykk, en almanakk
Avslutningsvis er det selvsagt fristende å vende tilbake til det Jagielloniske universitetet i Krakow, der Copernicus la grunnlaget for moderne astronomi gjennom det «den kopernikanske vending», og det av to årsaker: Den ene er at en av de norske medisinstudentene per dato i byen er av Lindebergs opphav. Den andre er at Polens eldste trykksak ble publisert i denne byen og ligger oppbevart i originalutgave ved dette universitetet. Nemlig en almanakk:

"Almanach cracoviense" ad annum 1474, også kjent som Calendarium cracoviense (Cracovian Calendar), er en enkelt-arks astronomisk veggkalender for året 1474, og er Polens eldste kjente trykk. Den ble publisert i Kraków i 1473 av Kasper Straube, en omreisende fra Byeren som jobbet i Kraków mellom 1473 og 1476. Som andre almanakker og kalendere av sin tid, viser "Almanach cracoviense" kirkedager og astronomiske data, inkludert planet motsetninger og konjunksjoner. Det gir også råd om de beste dagene for årelating, avhengig av alder og sykdom hos pasienten. Almanakken er skrevet på latinsk. Den eneste gjenlevende eksemplar av Almanach cracoviense er i samlingene til det Jagielloniske universitetet.

Med Lindebergs Almanac ønsker vi å hylle almanakken som format. Vi kommer til å være oss bevisst om dets lange tradisjoner med fortellinger om menneskets realiteter, dets refleksjoner og undringer over natur og kultur. Eller sagt på en annen måte: Lindebergs Almanac skal være til inspirasjon, undring og refleksjon.

Kilder:
Læssøe, Jørgen: Mesopotamisk litteratur, i Verdens litteraturhistorie bind 1. 1979.

Wikipedia.

Aastorp, Harald: Den kopernikanske vending, i forskning.no. 2004.

Kaare Aksnes, i Det store norske leksikon

Tilbake til toppen

Om almanakkens historie

Avanserte innstillinger