Klassisk hverdagsarkitektur
Opp gjennom 1800-tallet var Athen et arkitektonisk himmerike for de store europeiske arkitektene og et nyinnsatt arkitekturambisiøst tysk kongehus, som fulgte med i tiden og den nye idéhistoriske trenden som feide over Europa. Klassisismen, senere neoklassisismen var en tenkning og stil som i Athen forplantet seg fra de store monumentale offentlige byggene helt ned til hverdagsarkitekturen, til de små eneboligene som har omtrent de samme planskjemaer som vi kjenner fra antikken. Fordi det var jo der inpirasjon kom fra. Det var forøvrig en regel at man ikke kunne bygge høyere enn at naboen kunne se Akropolis. Et prinsipp som definitivt er forlatt.
Under et av mine mange opphold i Athen, benyttet jeg litt tid i en sidegate i sentrum av byen for å dokumentere et av disse husene, dets vinduslåer, fasade, teglsteinbruken, bakgården - som var et viktig oppholdssted for familiene som bodde her. Tross at dette enkle huset er forlatt, tar det fortsatt del i det moderne, flerkulturelle livet som omkranser det. Mest er det i dag benyttet som oppslagstavle for slagord.
En generasjon tilbake i tid ble denne svale bakgården benyttet til sosiale samlinger, her hadde man kjøkkenhager, nyttetrær og - planter, matdyr og her oppdro man neste generasjon. For denne delen av den atenske befolkningen var husene på ett plan, og porten ("porta" på gresk) var hverdagens hovedinngang. Ofte var huset omkranset av en mur, til beskyttelse for ytre farer - et bygningsskjema som går tilbake til antikken og som vi dag kjenner igjen fra dagens atriumhus.
Takket være bevisste byforvaltere er disse små smykkene i Athen i dag fredet, og der fasadene skal bevares. Selvsagt er dette en frustrasjon blant huseiere, som ikke ser seg råd å tilbakeføre husene i samme stil. Det koster for mye, og husene blir stående til forfall. Hvis ikke de selges til andre som kan sette disse i stand. Og det skjer over hele byen. Athen er i endring, dog sakte.
En annen konsekvens av bevaringsstrategien til myndighetene er at disse husene blokkerer for den omfattende utbyggingen av massive beongblokker opp til 12 etasjer. Hverdagsarkitekturen blir stående som små "in-fil" - etter juveler - i en ellers tung bygningsstruktur. Disse venter på sin renessanse.
I nesten et århundre ble omgivelsene rundt Akropolis systematisk transformert fra å være en liten, sovende tyrkiskdominert landsby, bebodd i hus reist etter en nokså sedimentert middelalderplan med gateløp som strekker seg uavbrutt tilbake til antikken, til en ny europeisk metropol med ambisjoner.
På denne tiden var neoklassisk arkitektur den dominerende arkitektoniske stilretning i perioden 1750 til ca. 1830. Den ble født i Roma som et internasjonal reaksjon og en delvis forenkling på barokken og rokokkoen. Inspirasjonen kom fra første seriøse dokumentasjonene av klassisk gresk arkitektur, som ble publisert av flere tyske, franske og engelske historikere mellom 1752 og 1764, utgravingene i Pompeii i 1748.
Stilens popularitet ble også spredt over hele Europa med en generasjon europeiske kunststuderende, som avsluttet studiene med sin Grand Tour og kom tilbake fra Italia og Hellas med nyoppdagede gresk-romerske idealer.
Den økende sosiale middelklassen søkte på denne tiden nye etiske og estetiske modeller, noe som man fant i de antikke demokratiene i Athen og Roma. Til Hellas kom stilen via Tyskland, med den første greske kongen Otto etter frigjøringen i 1832 fra Ottomanene, fra kongehuset til Ludwig Bayern. Tyskland var i den perioden blant de viktigste sentrene for utviklingen av den nye stilretningen, med Karl Friedrich Schinkel var den mest kjente og innflytelsesrike.