Nyklassisistisk replika

20.11.2017

Hirschtrappen på Campus Ås 

Tekst og foto: Knut Werner Lindeberg Alsén

(Arkitektur) Treasseanlegget ved Hirsch-stauen ble opprinnelig anlagt i 1929, som et sentralt kompositorisk element i parkanlegget utarbeidet av professor i landskapsarkitektur, Olav Leif Moen. 

Trappeanlegget, eller Hirschtrappen som den bli kalt, ble anlagt som del av hovedaksen som strekker seg fra midten av Tårnbygningen over midten av speildammen til statuen av Johan L. Hirsch. Som følge av dårlig fundamentering kollapset trappeanlegget og ble revet i 1968, og erstattet med en jordskråning. Men sommeren 2016 gjenoppstod en kopi av terasseanlegget, med tilhørende grøntanlegg. Dermed ble et hull i Moens parkplan tettetm og komposisjonen i denne delen av parken gjenopprettet. Hirschtrappen er rekonstruert på bakgrunn av tegninger utarbeidet av Henrik Høye Lysgaard sitt mastegradsarbeide i 2013.


Under rekonstruksjonen av trappeanlegget fant man rester av den opprinnelige muren som viste treassens opprinnelige plassering. Slik fant man fram til det historiske inntrykket, i tillegg til Moens originaltegninger og beskrivelser, og gamle fotografier. Til rekonstruksjonen er det benyttet planter tilpasset tiden da trappen ble bygget, blant annet klatreroser og klematis. I tillegg er den opprinnelige grusplassen nedenfor muren og hellegangen ned mot Halvmånen, viftebedene ved Drøbakveien, brakt tilbake.

Under rekonstruksjonen av trappeanlegget fant man rester av den opprinnelige muren som viste treassens opprinnelige plassering. Slik fant man fram til det historiske inntrykket, i tillegg til Moens originaltegninger og beskrivelser, og gamle fotografier. Til rekonstruksjonen er det benyttet planter tilpasset tiden da trappen ble bygget, blant annet klatreroser og klematis. I tillegg er den opprinnelige grusplassen nedenfor muren og hellegangen ned mot Halvmånen, viftebedene ved Drøbakveien, brakt tilbake.

Hirschtrappen var en viktig del av det sentrale parkrommet - Storeplenen - som professor Moen planla, og som ett av parkens to hovedtyndepunkt. Trappeanleggets form og plassering har stor betydning for opplevelsen, komposisjonen og forståelsen av hvilke idealer som lå til grunn for utformingen av parken. Formålet med trappen var ta opp i seg høydeforskjellen mellom Johan L. Hirsch vei og storeplenen, en forskjell på omlag fire meter. Anlegget inneholdt flere trappeløp og et større repos (terrasse). Materialet benyttet i rekonstruksjonen var betong til murer og trapper, delvis kledd med skifer og tydelige treavtrykk fra forskalingsbordene. Rekkverket til terassen er i tre.

Den kunstneriske utsmykningen med bruk bautaer og byster, ble benyttet som endepunkter for noen av siktaksene.

Etter at Moen ble tilsatt gikk han straks i gang med å modernisere parken. Han utarbeidet i alt fem versjoner til reguleringsplan for hele høgskoleområdet, og skapte en park der hovedtrekkene fortsatt består. 

I 1900 hadde gartner H. Misvær anlagt parken etter romantiske idealer med bølgende terreng og vegetasjon. Moen representerte et brudd, og fikk ved utbyggingsarbeidene i mellomkrigstiden - blant annet oppføringen av Tårnbygningen i 1924 - anledning til å omlegge parken etter sine idealer. 

Parken ble formet i samspill med arkitekt Ole Sverres bebyggelse og nybygg, i blanding av drage - og jugentstil og 

Tårnbygningen i en mer avmålt, nesten kjølig nyklassisisme. Stilmessig likner parken mest på dette bygget. Parkens andre tyngepunkt ligger ved Svanedammen, der den landskapelige, romantiske stilen dominerer med den idyliske vannhage og "Niagarfallene" ved dammens utløp.

Moens intensjon med NMBU-parken var å skape et nytt arkitektonisk parkrom som knyttet den sammen med de nye og gamle bygningene. Han utformet parken etter en stram plan, med en svært sammensatt komposisjon, som knyttet sammen bygg fra ulike perioder fra 1859 fram til 30-tallet. 

Når man besøker parken, kan det se ut som om den er utformet under ett, men det er den ikke. 

Nyklassisismens ide var å skape samklang mellom parken og bygningene, der aksene og siktlinjene ble benyttet for å skape en helhet ved å trekke inn og forlenge ulike deler av parken og terrenget. 

Vegitasjonen er brukt for å danne ulike rom og geometri. Storeplenen er parkens sentrale rom.

Ved å sette Tårnbygningen vinkelrett på Urbygningen og parallelt med Cirkus, skapte Moen et nytt sentralt parkrom, Storeplenen. Han benyttet siktlinjer aktivt for å bringe andre deler av parken og landskapet rundt inn i parkrommet. Den kunstneriske utsmykningen med bruk bautaer og byster, ble benyttet som endepunkter for noen av siktaksene.

Idealene Moen overførte i utformingen av parken var nyklassisismens noe "stramme" landskapsarkitektur. Men hans hageplaner har også trekk fra de mer «frihetslengtende» og rasjonelle funksjonalistiske hagene. Moen stod altså med beina plassert i både nyklassisisme og funksjonalisme, noe som ikke var uvanlig blant mellomkrigstidens arkitekter - slik også Ole Sverre.

Moen var grunnleggeren av undervisningen den moderne landskapsarkitektutdannelsen ved Norges landbrukshøgskole, og har hatt en avgjørende betydning for utviklingen av faget i Norge. Moen argumenterte sterkt for et sosialt syn på bruk av parker og naturområder, til lek, friluftsliv og sport. Han kjempet hele tiden for at landskaps- og naturverdier måtte være i samarbeid med utbygginger. Selv om Moen var en overbevist funksjonalist, bør han i virkeligheten forstås som en overgangsfigur mellom det nyklassiske og moderne. Hagen skulle være enkel, vakker og forankret i aksefast estetikk, slik 1920-årenes formale stil var. Moen var en teoretisk autoritet og talsmenn for en inkluderende, brukstilpasset og helsefremmende parkkultur.

Moen var en teoretisk autoritet og talsmenn for en inkluderende, brukstilpasset og helsefremmende parkkultur.

Moens budskap til studentene var at hagekunsten skal uttrykke menneeskers livsoppfatning og livsformer, ved å benytte "kunstnerisk virkning ut over naturens". Moen var kritisk til å kopiere naturen. Han mente at hage og park skal være et "menneskeverk", med gjenklang fra både tyske og danske fagmiljøer som han selv var inspirert av. Moen intensjon var å harmonisere relasjonen mellom det landskapelige anlegget og omgivelsene, ved at hagen tar opp i seg samme karakter som det landskapet den ligger i. Moen krevde at virkemidlene ble valgt på grunnlag av de stedegne kvaliteter.

Stilmessig stod Moen for et brudd med den nasjonal-romantiske stilen som dominerte mellom atten- og nittenhundretallet. Moen introduserte den såkalte "arkitektoniske stil", med forbilder til renessansen og barokken hagekunst bergunnet fra funksjonelle kvaliteter. Moen mente at offentlige grønnområder er sosiale goder av betydning først og fremst for barns oppvekstmiljø. "Joyless children do not make good men," var et av hans valgspråk. Han snakket med forakt om borgerlige byparker som var anlagt som pynt og ikke for å brukes.

Ut over 30-tallet tar han opp i seg funksjonalistiske uttrykk, selv om han aldri ble fullblods funksjonalist. Moen var opptatt av det saklig, moderne men hadde sine preferanser i det formale, og var opptatt av rytme og struktur, om "..romforhold, massenes deling, flatens forming og fargespill, lys- og skyggefordeling. Han ville at følelsene i parkanlegget i høy grad skulle spille medvirkende.

På 30-tallet ble det utviklet to ulike tendenser som løp parallelt i Norge, som også kom til uttrykk hos Moen. Den ene hadde utgangspunkt i det formale, tradisjonalistiske rettlinjete uttrykket fra 1920-tallet, med en stram og lineær oppbygning som integrerte geometriske formasjoner i en landskapelig helhet. Hagen var et kunstverk skapt av mennesker, ikke kopier av naturen. Man la vekt på det intimte friluftsrommet som skulle inspirerte til livsutfoldelse og utforskning av estetiske opplevelser. Hagen skulle oppleves, ikke forstås. Den andre tendensen var reaksjon på industrisamfunnet og uttrykket en naturlengselen, impulser fra Tyskland, det engelske villhagemiljøet og fra den amerikanske økologibevegelsen. Man utviklet et landskapelig, naturnært hageuttrykk, basert på et samspill mellom kultivert og vilt vekstmateriale, og på de såkalte stedegne kvaliteter.

Man la vekt på det intimte friluftsrommet som skulle inspirerte til livsutfoldelse og utforskning av estetiske opplevelser.

Fra slutten av 1800-tallet ble politikere, helsearbeidere og samfunnsplanleggere opptatt av at industribyenes befolkning av helsemessige grunner måtte sikres adgang til natur. Man så på hager og parker som en mulig kompensasjon for annen naturkontakt, og som en møteplass og rekreasjonsarena. Hagekunsten var fra gammelt av sett på med "skjønnhetskrav". Etterhvert vokste nyttekravene tydeligere fram, fra rekreasjon og dannelse mot sosialisering og helseeffekt, med nye estetiske formkrav. I 1916 opprettet Oslo kommune en bygartnerstilling. I 1919 ble "Linjen for hagekunst" etablert ved Norges Landbrukshøgskole, som den første formelle hagearkitektutdannelsen i Europa. I 1921 ble Moen dosent i faget.

Først omkring 1960 fikk overordnede landskapshensyn tyngde inn i Norge. Spesielt var opprettelsen av landskapsavdelingen ved Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen et omfattende bidrag norsk landskapsplanlegging, som vakte oppsikt også i utlandet. Seinere har faget fått stor betydning for utviklingen av landets veinett, landskapspleie i skogbruket, jordbrukets kulturlandskap, jordvernpolitikk, boligpolitikk og urbanisering. Landskapsarkitektur har økt interessen for biologisk mangfold og økologiske sammenhenger, og her åpnet for en målrettet forvaltning av visuelle ressurser i bymiljø og landskapsbilde.

Han bygget en undervisnings- og opplevelsespark basert på sterke akser og siktlinjer som binder parken sammen til en helhet. Parkens hovedakse går fra Urbygningens midtparti og strekker seg gjennom en tofløyet trappekonstruksjonen og kaskade - vannfall med trinnvis fall - i skråningen foran, gjennom Speildammen og Storeplenen, langs senterlinjen av Storeplenen som avsluttes av Halvmånen, som dannes av en halvsirkelformet plen avrundet med en rabatt med 12 søyleformete, klippede barlindhekker, og helt til skogen på andre siden av jordet. I enden av Storeplenen står en kinapoppel 4 grader forskjøvet i forhold til hovedaksen, noe som gjør komposisjonen ledigere. Hovedaksen er omlag 500 meter lang og forbinder parken til naturen i horisonten.

Den andre hovedaksen strekker seg fra Tårnbygningens midtparti, gjennom en forenklet blomsterparterre, gjennom speildammen og hovedtrappen på Hirschtreassen og avsluttes med Hirschstatuen. Den tredje aksen forbinder tunet - med Økonomibygningen, Tivoli og Cirkus - med Speildammen og til den ene trappeavsatsen ved Tårn. Flere av parkens siktlinjer strekker seg fra det sentrale parkrommet og forener de gamle byggene med de nye, en viktig kvalitet i Moens parkplan.

Johan Leuthäuser Hirsch var kjent som en fremragende organisator, taler, skribent og praktiker. Hirsch ble utnevnt til direktør ved Den høiere landbrugsskole i 1895, med hovedansvaret med å bygge skolen opp samtidig som han underviste i jordbruks- og husdyrlære. Han trakk seg tilbake i 1904, etter en ærekrenkende reprimande fra landbruksdepartementets sjef. Han skal ha vært en myndig direktør og det sto strid om ham blant lærerne. Hans evner som lærer var viden kjent, og han var elsket av sine elever.

bebyggelsen på campus. Gjennom private gaver ble det i 1908 opprettet et landbruksvidensapelig forskningsfond opprettet i hans navn. Hirsch ble utnevnt til ridder av 1.klasse av St. Olavs Orden, og fikk kommandørkorset. Statuen av Hirsch ble avduket i 1030.

Hirschtrappen ligger parallelt med med Cirkus og Tårnbygningen, og vinkelrett på Urbygningen. Enden av trappeanlegget går i flukt med enden av Cirkus, og muren som holder terrasseringen mot Speildammen er på linje med Urbygningen. Aksen fra Tårnbygningen til Hirschstatuen har i dag blitt synlig igjen. Hirschtrappen skaper forbindelsen. Hirsch var mannen som skaffet penger til bygging av Urbygningen. Som takk fikk han en statue av seg på toppen av trappen, og som en gest lot de ham vende seg mot dette bygget.

Trappeanleget har en strenge symmetri, der alle trappetrinnene har samme dybde, høyde og bredde, med unntaket av det nederste ved grusplassen. Det er brukt rette vinkler og solide dimensjoner og materialer. Selve murkonstruksjonen utgjør hoveddelen av anlegget. Foran muren er det anlagt en grusplass med bed. Fra grusplassen er det langt en hellegang i Ringeriksskifer - som var der opprinnelig - langs langsiden av Storplenen til grusgangen rundt viftebedene. Dette har blitt en viktig forbindelsesvei i parken.

Kilder:

Lysgaard, Henrik Høye (2013). Rekonstruksjon av hirschtrappen i umb-parken. 

Jørgensen, K. (1988). Olav L. Moen og nyklassisismen i norsk landskapsarkitektur. Byggekunst (3): 8.

Apall-Olsen, Inger Aline. (2007) Norsk hagekunst under funksjonalismen : Ideologisk bakgrunn og estetisk praksis i hager og parker.

Gjendem, Camilla. Lys, luft og grønt i funkishager i Fjordveien, i Sørensen, Einar (2013). Norsk hagekunst under europeisk himmel.

Kunnskapsdepartementet & Statsbygg. (2010a). KOMPLEKS 1837 Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB). Bygningsmessig beskrivelse av universitetsbygningene. Del av høringsutkast til landsverneplan for Kunnskapsdepatementet. Kunnskapsdepartementet. Oslo.

Norsk hagekunst under funksjonalismen

www.nmbu.no

Store norske leksikon