Forvalter av livets øyeblikk

20.11.2017

Myfanwy Kathrine Moore fra New Zealand koordinerer programinnholdet til Kulturhuset i Ås. Hun kom til Ås via London og Porsgrunn. Myfanwy har tatt en mastergrad på norske 17. mai. 

Tekst og foto: Knut Werner Lindeberg Alsén

Latteren triller i foajeen til Kulturhuset i Ås. Myfanwy Kathrine Moore sitter bakenfor "Lille-scenen", opplyst av det silkemyke lyset som byr på seg fra den store glassfasaden vendt mot Rådhusplassen. I bekmørket innenfor tunge dører hviler den svært så berømte kinosalen i fredsommelig utmattelse, som til og med hovedstadens blaserte valfartet for å overvære mørkets opplevelser under "Kristiansen-perioden". Det var på åttitallet hit "alle" måtte, til Norges mest moderne kino, et teknisk vidunder i all sin velde, til verdenspremierer og nattinéer foranstaltet av rikets altoverveiende kinosjef for å synke seg ned i polstrete godstoler og mengder av popkorn.

- Joda, å gud om jeg har hørt om kinoens "gullalderen" og om Terje Kristiansen.

- Å komme til Ås var noe nytt i livet mitt, med familie og barn. Jeg har en jobb som jeg liker veldig godt, som selv om den byr på utfordringer, gir meg menig i livet.

- Joda, å gud om jeg har hørt om kinoens "gullalderen" og om Terje Kristiansen. Alle har vel det, den store helten? parerer hun, - og sender meg et noget maniert mine, et svakt ymt om hvilket forventningspress som tynger henne, til tross for et verdensbilde himmelvidt forvandlet teknologisk, vel som innholdsmessig. Myfanwy koordinerer programinnholdet til Kulturhuset i Ås.

- Verst ble Myfanwy, av tre, sier Myfanwy og ler på ny.

Myfanwy, som betyr "den fine", stammer fra en tragisk kjærlighetsmyte på 1300-tallet i middelalderborgen Dinas Brân i Mangollen i Wales. Myfanwy av Dinas Brân, datter av Norman jarl av Arundel, var svært vakker og forfengelig, som elsket poesi og musikk. I følge sagnet satte jarledatteren seg så høye giftemål, at i sin søken etter skjønnhet, poesi, musikk og rikdom i en og samme person, tapte hun det siste; kjærligheten. 

Myfanwy er i dag en svært populær walisisk kjærlighetssang skrevet av lyriker og sanger Richard Davies (1833-77), tonesatt av komponist, musiker og senere professor Joseph Parry (1841 -1903). Begge fra Wales. Sangen har blitt del av walisisk identitet og synges mye av mannskor og mannlige sangere. 

Myten fra middelalderborgen gav også inspirasjon til diktet "Myfanwy Fychan" skrevet av den walisiske poeten og folkemusikksamleren John Ceiriog Hughes (1832-1887). Myten om Myfanwy har blitt holdt levende av forfattere, regissører, skuespillere og sangere.

- Jeg har forsøkt mellomnavnet Kathrine, men det er ikke meg, forteller Myfanwy.

New Zealand. Øygruppen i Oseania, den minste av de sju verdensdelene, i det sørvestlige Stillehavet. Denne fjellrike, uavhengige øystaten har vulkansk aktivitet, geysirer, isbreer, innsjøer, smale fjorder, trange daler, fosser, åser, fruktbart lavland og en rik flora og fauna. Aotearoa, som staten heter på māorisk - språket som snakkes av māoriene som innvandret fra det østlige Polynesia omkring 1000-tallet, i kanoer - betyr "Den lange hvite skyens land", er et uavhengig monarki med dronning Elizabeth 2. som statsoverhode.

På 1640-tallet navngav nederlandske sjøfarer og kartverket øygruppen for Staten Landt, så Nova Zeelandia, etter den nederlandske provinsen Zeeland. Britiske James Cook anglifiserte det hele til New Zealand. Staten, som er på størrelse med De britiske øyer i areal, har om lag 4,5 millioner innbyggerne der 69 prosent er av europeisk, hovedsakelig britisk, avstamning. 14,6 prosent er māorier. Resten kommer fra Asia og stillehavsøyene.

- Hvilken identitet har newzealendere?
- Hvem vi synes vi er, er avhengig av hvor våre forfedre stammer fra. Selv er jeg en miks av engelsk og skotsk. Lenge har Staten sett på seg selv som et tokulturelt samfunn med hvite og māoriene. I forsøk på å skape en slik nasjonalistisk identitet gikk myndighetene i gang med - etter lang tids forsøk på å utrydde kulturen til māoriene - å ta også deres kultur med inn i turismen og skolene. Skolebarn lærer i dag om deres historie, deres sanger og andre kulturelle uttrykk fra māoriene.

- Men jeg opplever, på samme måte som mange andre, at māorisk kultur ikke er meg. Jeg har en annen bakgrunn. Det er ikke lett å forklare hva jeg opplever som New Zealands kultur og identitet. Egentlig er det egentlig veldig vanskelig, spesielt siden jeg ikke er sportsinteressert. Jeg bryr meg lite om rugby. Cricket er ok. Selv om vi også er sterkt påvirket av Pacific og Asia, opplever jeg ikke noe tilknytning dit heller. Jeg kommer fra et sted langt ut på havet. Min identitet er vestlig, med britisk opphav. Men det rare er at da jeg kom England i 1999 følte jeg meg som en fremmed der.

Myfanwy tok en mastergrad ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk på Universitetet i Oslo, der hun blant annet skrev en avhandling hvor hun sammenliknet kulturfenomener i Norge og eget hjemland, nærmere bestemt ulike elementer ved paradene til norsk 17. mai - barn- og russetogene - og prosesjonene ved "Tomb of the Unknown Warrior" og "The Māori Land March" i New Zealand. Hennes utgangspunkt var forholdet mellom identitet og ideologi i disse prosesjonene, som hun så på som teatralske opptog og retoriske uttrykk. Gjennom dette arbeidet fikk hun rikelig tid til å reflektere over ulikheter og likheter ved de to kulturene som hun står midt i med begge beina.

- Det som er skikkelig sprøtt med oss er at vi feirer Guy Fawkes Night med fyrverkeri, som er langt fra vår kultur i dag. Jeg tror ikke folk flest kjenner til bakgrunnen, sier hun.

Guy Fawkes Night er assosiert med Guy Fawkes (1570 i 1606), som tilhørte en gruppe engelske katolikker som planla en mislykket sammensvergelse mot det protestantiske monarkiet i 1605. Fawkes , som hadde kjempet på den spansk-katolske siden mot nederlandske protestantiske reformatorer under åttiårskrigen, var del av attentatet mot den protestantiske Kong Jakob I for å gjeninnsette en katolsk monark. Målet med operasjonen var å myrde kongen og de engelske parlamentsmedlemmene under åpningen av parlamentet samme år, ved bruk av tønner med krutt var plassert i kjelleren under parlamentsbygningen, derav "The Gunpowder Plot".

Myfanwy har studert engelsk litteratur og teatervitenskap på University of Canterbury i Christchurch som ligger på Sørøya, det siste en utdanning som til forskjell fra Norge er en blanding av både teori og praktisk skuespill.

Sammensvergelsen ble avslørt via et anonymt brev til myndighetene. Fawkes ble oppdaget mens han passet på kruttet. Han nle torturert, dømt til døden og i ettertiden ble synonymt med sammensvergelsen, til tross for at Robert Catesby var lederen for det hele.

Hvert år den 5. november feires Guy Fawkes Night med fyrverkeri og bål over hele Storbritannia for å markere dette, der tradisjonen er at barna i ukene før natten lager en egen «Guy Fawkes-dukke», som så brennes på bålet. Guy Fawkes og The Gunpowder Plot har ingredienser mye brukt i populærkulturen, i litteratur, musikk, teater, film, fjernsyn og festivaler. Guy Fawkes Night ble etterhvert eksportert av engelske bosettere til de engelske koloniene og Samveldelandene, som Australia, New Zealand, Canada, karibiske stater - og Sør Afrika.

De karakteristiske maskene som stammer fra Guy Fawkes er internasjonalt kjente, mye benyttes av personer og grupper som i gitte sammenhenger tar avstand fra, eller bekjempe myndighetene, eller sider ved den moderne kultur, - slik som internettsamfunnet av aktivister og hackere fra hele verden kalt "Anonymous", som kjemper for ytringsfrihet, mot sensur og misbruk.

Myfanwy har studert engelsk litteratur og teatervitenskap på University of Canterbury i Christchurch som ligger på Sørøya, det siste en utdanning som til forskjell fra Norge er en blanding av både teori og praktisk skuespill. Der lærte hun om teoriene som siden ble utprøvd i like oppsettinger. I Norge er teatervitenskapelige studier og skuespilleryrket adskilt. 

- Teater er ofte mannsdominert, der kvinnene ofte ble satt til side. Prosjektet appellerte til meg, forteller Myfanwy.

- Dette er årsaken til at jeg ikke kaller meg skuespiller, men likevel har jeg mye praktisk erfaring i faget, sier Myfanwy som har skrevet, satt opp og spilt i egne og andres oppsettinger.

- Jeg har vært alt fra lystekniker til skuespiller og spilt i flere friteater, og vært langs veien. Det er ikke mange funksjoner innen teater jeg ikke har dekket. Jeg er det man i Norge kaller en potet, som fyller teaterets mange roller.


- Hvorfor Norge?

- Jeg flyttet fra Christchurch etter syv år, der jeg hadde studert og arbeidet, til hovedstaden Wellington til jobb i bank. I Wellington ble jeg raskt involvert i teaterfestivalen Magdalena Aotearoa International Festival of Women's Performance. Magdalena Aoteroa er New Zealands avlegger fra The Magdalena Project, som tilfeldigvis oppstod i Wales i 1986, forteller Myfanwy.

The Magdalena Project er et internasjonalt nettverk av kvinnelige teaterarbeider som fremmer moderne teater og performance, der formålet er å øke bevisstheten om kvinners bidrag til teater og å skape kunstneriske og økonomiske strukturer og støttenettverk som skal hjelpe kvinner til å arbeide mer med teater. Initiativtaker var forfatter Jill Greenhalgh, som sammen med andre europeiske teaterfolk og forfattere arrangerte The First International Festival of Women in Contemporary Theatre arrangert i Cardiff i Wales i 1986. Dette spredte seg raskt til Europa og Norden, Latin-Amerika, Asia, Australia og New Zealand.

- Teater er ofte mannsdominert, der kvinnene ofte ble satt til side. Prosjektet appellerte til meg, forteller Myfanwy.

- På den tiden ble jeg kjent med Sally Rodwell som var initiativtaker og arrangør av Magdalena Aotearoa-festivalen. Sally ble man lett sjarmert og inspirert av, som tilførte meg en trygghet om hvem jeg var og hva jeg kunne tilby verdenen. Under festivalen traff jeg flere av de såkalte førstegenerasjonen av Magdalenas, som gav meg anledning til å besøke andre festivaler og prosjekter i Wales, Danmark og tidligere Jugoslavia.

- Jeg følte meg del av en større helhet, at jeg ikke var alene til tross for hvor lang avstanden var til hjemlandet mitt, forteller hun.

Under Magdalena-festivalen i New Zealand i 1999 satte skuespiller Geddy Aniksdal fra Grenland friteater opp soloforestillingen "Blue is the smoke of war" med Aniksdal i fem ulike mannlige karakterer.

- Jeg ble helt betatt av denne forestillingen og Aniksdal som skuespiller, og tok kontakt med henne. Samtidig som dette skjedde var jeg i gang med å planlegge min "Oversea Experience", en reise som er helt vanlig blant unge mennesker i 20-årene i både New Zealand og Australia, sier hun.

Overseas Experience er et New Zealandsk begrep for en utvidet oversjøisk arbeidsperiode eller ferie, noen ganger referert til som "The big OE" med henvisning til den utvidede reisen, vanligvis minst ett år. Tradisjonen går tilbake til London på 1950-tallet. OE anses å være en viktig milepæl i unges karriereutvikling, spesielt for profesjonell og ansatte i store multinasjonale som ofte spurt om dette under jobbintervjuer.

- Min OE ble først Skottland, så besøk hos Jill Greenhalgh i Wales og deretter jobb i Victorian Palace i London som følgespot-operatør. London ble veldig kjedelig, med kun kveldsarbeid. Jeg så ingen, det var dårlig betalt og jeg ble ensom. Derfor så jeg etter andre muligheter, som for meg betydde bank, siden man av formelle årsaker under OE ikke har lov til å jobbe med yrket sitt. Gjennom kontakten med Geddy og Grenland friteater bestemte jeg meg for å reise til et skuespillerkurs i Porsgrunn. Jeg trengte en pause for å finne ut av hva jeg skulle gjøre videre, forteller hun.

Myfanwy kom til Porsgrunn en kald oktoberkveld, fra London. Der ble jeg raskt kjent med uttrykket "potet". Jeg kunne sy, forstod lys- og sceneteknikk, var skuespiller og kunne kjøre. Det eneste jeg ikke var god på var matlaging, som jeg ennå lager mot min vilje.

- Ja, det er klart det er et sprang fra det kultiske teaterarbeidet jeg var involvert under universitetsstudiene i New Zealand - der vi trodde vi skulle redde verden med teater 

Mye av arbeidet mitt går ut på å fange publikums interesse, selv om det ikke alltid er like enkelt å vite hva folk vil ha.

- Så ble det Ås.

- Ja, jeg var i Porsgrunn i 3 år og 10 år i Oslo som lystekniker og skuespiller på turne, saksbehandler i forsikringsselskapet Chartis og student ved Universitetet i Oslo. Så fikk fast jobb som kulturhuskoordinator i 2011 og flyttet etter hvert til Ås sammen med mannen min, Terje Evensen - som er jazzmusiker. Da var jeg gravid med barn nummer to.

Kulturhuskoordinator

- Ganske snart etter ansettelsen ble stillingen min endret, til det bedre. Fra å være kommunens koordinator for utleie av kulturhuset til eksterne drivere, har jeg i dag ansvaret for å fylle huset - som er drevet av kommunen selv - med gode kulturaktiviteter.

- Ja, det er klart det er et sprang fra det kultiske teaterarbeidet jeg var involvert under universitetsstudiene i New Zealand - der vi trodde vi skulle redde verden med teater - til å fylle kulturhuset i Ås med ulike aktiviteter som favner bredt. Mye av arbeidet mitt går ut på å fange publikums interesse, selv om det ikke alltid er like enkelt å vite hva folk vil ha.

- Hva er drømmeprosjektet ditt i Ås?

- Jeg liker prosjekter der mange går sammen om å lage forestillinger, slik som Kulturfesten i april i år, som var et samarbeid mellom kommunen og mange andre eksterne aktører. Jeg liker det som er folkelig og sammensatt fra ulike folkeslag, med mange møteplasser som publikum besøke for å oppleve noe som er skikkelig bra. Og helst gratis adgang. Sammen med noen herlige teatermennesker i regionen er jeg med på å planlegge et nytt, større prosjekt som er tenkt til neste år. Det gleder jeg meg til, som jeg tror bli veldig bra. Det lages dessverre altfor mye dårlig kultur, derfor skal vi ikke ha dårlige kulturopplevelser her i huset.

- Potensialet med huset er stort. Kinoen går bra, som er enklere og billigere. Utfordringen er eksempelvis å få et barneteater til å gå rundt økonomisk, forestillinger på høyt nivå som foreldrene ikke alltid er villige til å betale hva egentlig koster. Men dette er et problem som alle kulturarbeidere opplever, at penger og kultur ikke møtes.

- Det er klart vi burde hatt flere forestillinger i verdensklasse, som tar pusten fra publikum opplevelser av typen hjertet-mitt-flyter-i-brystkassen og vi-ler-så-vi gråter. Slike forestillinger som folk burde fått mer av i Ås. Men slikt koster. De som lever av å lage kvalitetsforestillinger må ha noe å leve av, sier hun.

- The "big OE" ble permanent Ås?

- Å komme til Ås var noe nytt i livet mitt, med familie og barn. Jeg har en jobb som jeg liker veldig godt, som selv om den byr på utfordringer, gir meg menig i livet. I Ås er det også store muligheter for meg å ta opp egne kulturaktiviteter, som å synge, sier hun.

***


Ansiktet til Myfanwy bader hele tiden det diffuse formiddagslyset som energisk sprer sine stråler innover i foajeen. Det er tid for fotografering.